Våpenhjelp og Infrastrukturhjelp
Norges nye sentrale posisjon gjorde derfor at NATO, og USA spesielt, ble svært interessert i opprustningen av det norske forsvar. Luftforsvaret fikk derfor store mengder fly og annet materiell fra USA da Våpenhjelp-programmet ble innført i 1952. Men militærmateriell alene var ikke nok. Vi måtte være i stand til å benytte flyene. Vi trengte bedre flyplasser og festningsanlegg. Gjennom Infrastrukturprogrammet fikk vi derfor enorme midler til slik utbygging. Den norske forsvarsledelsen, Sjefsnemda, foreslo i første omgang å bygge ut syv nye militære flyplasser i Norge: Gardermoen, Rygge, Jarlsberg, Lista, Ørlandet, Bodø og Bardufoss. NATO-toppmøtet i Lisboa i februar 1952 vedtok forslaget og bevilget 330 millioner kroner til første byggetrinn. Byggearbeidene skulle påbegynnes og helst ferdigstilles samme år! Allerede i desember vedtok neste NATO-toppmøte å bevilge 120 millioner til enda en flyplass, på Andøy. Arbeidet kunne starte på forsommeren 1953. Bevilgninger i samme størrelsesorden fortsatte siden å komme hvert eneste år! Først etter Sovjetunionens oppløsning tidlig på 1990-tallet avtok de årlige infrastrukturinvesteringene. Da hadde mangfoldige milliarder kroner blitt investert, og Norge, spesielt Nord-Norge, var blitt militarisert på en helt annen måte enn noen gang tidligere i historien. Norge skulle i utgangspunktet være med på og finansiere NATOs infrastrukturprogram. Men i praksis bidro vi lite, og mer enn 90 % ble finansiert av USA. Den militære utbyggingen i Norge skjedde uhyre raskt ved at USA gjennom NATO stilte med pengene. NATOs planer og militære strategier endret seg hele tiden. Det samme gjorde NATOs meninger om den sovjetiske trusselen og hvordan NATO skulle reagere i en krigssituasjon. Dette påvirket arbeidet med flyplassene og de andre militære byggeprosjektene. De ble alle sammen mer eller mindre kontinuerlige. Behovet for sivil infrastruktur rundt militæranleggene ble også kartlagt underveis i arbeidet. For Nord-Norges vedkommende viste det seg hele tiden at infrastrukturen var for dårlig. De militære prosjektene måtte i større og større grad innbefatte utbygging av slike ting som elektrisitetsforsyning, veier og havner, vannforsyning. Parallelt, men uavhengig av de militære utbyggingsplanene, arbeidet Arbeiderpartiregjeringen med Nord-Norgeplanen. 300 millioner kroner skulle brukes på modernisering av Nord-Norge over ti år. Dette har blitt hyllet som et kjempeløft for landsdelen. Men militære investeringer i Nord-Norgeplanens størrelsesorden ble altså tilført landsdelen hvert eneste år. Det nordnorske samfunnet ble omformet av de militære investeringene. Fiskere gikk på land og ble lønnsarbeidere, bosettingsmønster ble endret når folk strømmet til de nye militære sentra på jakt etter jobb. Nye militære og sivile karrieremuligheter oppstod. Nord-Norge hadde vært et problemområde for norske myndigheter tidligere, med fattigdom, kronisk arbeidsløshet, en gammeldags økonomisk struktur og fraflytting. Nå ble landsdelen sakte men sikkert likestilt med Sør-Norge.
Referanser
Kleve, Karl L. "Vekst og velstand i skyggen av den kalde krigen".Norsk Luftfart gjennom 100 år, (2005). Norsk Luftfartsmuseum 2005. Gjengitt med tillatelse.
