Staten inn i sivil luftfart
Allerede i 1943 dannet Londonregjeringen Norsk Luftfartsstyre som skulle se på fremtidig norsk sivil luftfart. Luftfartsstyret mente at staten måtte ta ansvar for bygging og drift av flyplasser, radaranlegg, og lignende. Men driften av flyruter burde overlates et privat selskap med monopol i 20 år på rutetrafikk. På statens initiativ ble Nye DNL dannet i 1946. Det fikk konsesjon på all innenriks rutetrafikk og satte i gang flyruter mellom en rekke norske byer, med beslaglagte tyske Ju52, C-47 Dakota (DC-3) og tre nyinnkjøpte Short Sandringham flybåter. Samtidig begynte det nye selskapet samtaler med de to største selskapene i Sverige og Danmark. Tanken var samarbeid og kanskje full sammenslåing til ett felles skandinavisk flyselskap. Samtalene hadde begynt i 1940, men ble avbrutt av krigen.
Samferdselsdepartementet overtok statens ansvar for luftfartens infrastruktur, og opprettet Luftfartsdirektoratet i 1947. Samme år nedsatte departementet også en Luftfartskommisjon som skulle vurdere behovet for flyplasser. I Forsvarskommisjonen av 1946 vurderte også Luftforsvaret det samme behovet. Begge kommisjoner anså luftfarten for å være fremtidens kommunikasjonsform og en uhyre viktig del av fremtidens norske forsvar. Men pengene til å bygge ut de påbegynte tyske flyplassene skikkelig var ikke der ennå.
Gjenreisningsbehovet måtte få førsteprioritet. Luftfartskommisjonen mente for øvrig at det måtte være en målsetting av luftfarten kunne klare seg uten statlig støtte. Derfor ble det ikke noe av forslaget om å bygge et nett av små landflyplasser som kunne betjene mindre steder. Ved krigens slutt var det klart at luftfarten kom til å gjennomgå store endringer gjennom oppfinnelsen av jetflyet. På slutten av 1940-tallet var de første jetjagerflyene, britiske Vampires på vei inn.
Referanser
Kleve, Karl L. "Vekst og velstand i skyggen av den kalde krigen".Norsk Luftfart gjennom 100 år, (2005). Norsk Luftfartsmuseum 2005. Gjengitt med tillatelse.
