Satellittspionasje, Discoverer/Corona og Bodø våren 1959
Det store romkappløpet
Jorden sto nærmest stille den 4. oktober 1957. Da den første kunstige satellitten – skapt av mennesker – sirklet rundt jordkloden i løpet av 98 minutter, skjedde det en verdenshistorisk begivenhet. Mens russerne gikk til sengs og sovnet til radiosignalene fra 'Sputnik', våknet amerikanerne til de samme pipesignalene, og ble fullstendig ”tatt på sengen” - et teknologisk sjokk for USA. Du vil kunne høre signalene fra Sputnik her. Og verden våknet da til det store romkappløpet mellom USA og Sovjet. Sovjet hadde atomvåpen, og det amerikanerne virkelig fryktet, var at Sovjet var i ferd med å lage en interkontinental rakett som kunne ramme Amerika, og USA var derfor meget opptatt av å få opplysninger om rakettinstallasjoner rundt om i Sovjetunionen.
Sputnik 1 var ikke store klumpen, den veide bare 83,6 kg. Men allerede den 3. november var Sputnik 2, med en levende hund – Laika – i bane rundt jorden, og da var vekten mangedoblet til 508,3 kg. Tysk-amerikaneren Werner von Braun fikk nødvendige bevilgninger og gikk straks i gang med utviklingen av 'Explorer'-raketten. Og den 31. januar 1958 skjedde det; den amerikanske Explorer 1 ble skutt opp og kom i bane rundt jorden. Explorer 2 fulgte etter den 5. mars, Explorer 3 den 26. mars, og nye oppskytninger kom nærmest ”slag i slag”.
Forløper til satellitter – Genetrix fotoballonger
Sovjet protesterte kraftig mot ballongene, men også vestlige nasjoner protesterte og hevdet at ballongene var en fare for flysikkerheten. Verdien av bildene og informasjonen fra de ganske få ballongene som ble gjenfunnet, kunne diskuteres; det var stort sett bilder fra Sibir og det nordlige Kina som kunne tydes. Eisenhower innså at Genetrix kunne ødelegge mulighetene for samarbeid, og USAs utenriksminister Dulles ga da en underretning til Sovjet om at ingen flere weather research-ballonger ville bli sendt opp.
Fotosatellitter – Corona-prosjektet
Noen måneder etter det første sputnik-sjokket – på nyåret 1958 – godkjente president Eisenhower et topphemmelig prosjekt for satellittrekognosering, og det skulle styres av Central Intelligence Agency (CIA) og U.S. Air Force (USAF) i fellesskap. CIA kalte satellittprosjektet Corona, men for å avlede oppmerksomheten fikk satellitten dekknavnet Discoverer, og ble omtalt som et vitenskapelig forskningsprosjekt[2] Corona var egentlig et resultat av redselen for kjernefysisk angrep fra Sovjet, og rekognosering fikk førsteprioritet ved anvendelse av satellitter. Etter nedskytingen av etterretningsflyet U-2 med CIA-piloten Francis Gary Powers den 1. mai 1960, fikk USA et prekært behov for nye etterretningskilder. Corona-prosjektet fikk nå topp-prioritet, og etter den første vellykkede Corona-operasjonen den 18. august 1960, fikk CIA plutselig flere bilder fra Sovjet enn fra alle spionturene med U-2[3] Amerikanerne hadde mange mislykkede prøver med Corona de to første årene, men fra 1960 til 1972 sørget Corona for rutinemessig fotografering av Sovjet fra verdensrommet. President Lynden B Johnson uttalte i 1967 at ”vi har brukt 35-40 milliarder dollar på romfart, og hvis det eneste utbyttet vårt er fra satelittbildene våre, så er de verdt 10 ganger kostnaden til hele romprogrammet. I dag vet vi hvor mange missiler fienden har, og våre antakelser og beregninger var helt feil.; vi gjorde ting vi ikke trengte, vi laget materiell vi ikke hadde behov for, og vi fryktet noe vi ikke hadde grunn til å være redd for”.[4]
Rakettmotor, landingsteknikk og fotoutstyr for Corona
Rakettmotorene for Corona var en kombinasjon av Thor-Agena, med Thor som førstetrinns- og Agena som andretrinns-rakett. Da Corona var et hemmelig prosjekt, gikk satellittoppskytningene under navnet Discoverer, etterfulgt av et romertall. Den første prøveoppskytningen skjedde 21. januar 1959, men ble helt mislykket. Nest oppskytning – med Discoverer I – skjedde den 28. februar, og ble den første satellitten polar-nbane. Discoverer II fulgte etter den 13. april, men fotoseksjonen ble frigjort fra satelitten på motsatt side av jordkloden under sitt 17. kretsløp, og forsvant under tilbakekomsten eller landingen. Nærmere om leteoperasjonen i neste avsnitt.
Nye uhell og skuffelser fulgte, og etter nedskytningen av U-2 den 1. mai 1960 ble situasjonen nærmest kritisk for CIA og den militære etterretningstjenesten. Det var først Discoverer XIII (13) den 10. august 1960 som ble vellykket, og da var alle barnesykdommene endelig over. Satelittoppskytningen foregikk fra Vandenberg Air Force Base i California, et ubebodd og velegnet sted hvor satelitten kunne sendes i en polarbane rett mot syd over Stillehavet og Antarktis, for så å fortsette mot nord og Arktis.
Oppfanging eller landing av fotoseksjonen skulle skje i nærheten av Hawai, hvor C-119 Flying Boxcar ved Hickham Air Force Base var utstyrt med en spesielle "fiskestenger" og en fangline for å plukke opp fotoseksjonen fra satellitten når den kom dalende i fallskjerm. Men som nevnt foran, var det først i august 1960 at den første vellykkede fangsten skjedde. En uke etter fulgte Discoverer XIX (14), og den hadde fotoutstyr om bord og ble den første amerikanske satellitten som kom tilbake til jorden med bilder av sovjetisk område tatt fra verdensrommet. Av totalt 144 Corona-satellitter var det 102 som ble kom i klassen ”vellykkede”.
Det var kamera og film som var nyttelasten i satellitten, og satt foran i nesen og utgjorde Reentry Vehicle, - den enheten som skulle oppfanges i luften i nærheten av Hawai. Dette var før videoalderen, og det var derfor ”gammeldagse” filmruller (med polyesterfilm) som var lagringsmedium for bildene, og det var hele 9.600 meter med 70 mm film om bord i Corona.
Oppskyting av Discoverer II og landing av nyttelasten
Discoverer II (2) ble som nevnt skutt opp den 13. april 1959 fra Vandenburg AFB, California. Oppskytingen skjedde mot syd, med en elevasjon på 89,90°. Omløpsbanen hadde et perigeum på 239 km og et apogeum på 346 km (henholdsvis minste og største avstand til jorden), og omløpstiden var 90,40 minutter. Discoverer II var egentlig et forsøk med Corona-satellitten, og det ble sendt ut en pressemelding to timer etter oppskytingen. Det var meningen at fire levende mus skulle være med som ”prøvekaniner”, men for å unngå kritikk for dyrplageri ble musene erstattet av fire mikro-vibratorer som simulerte hjerteslagene til musene. Nyttelasten ble utløst som planlagt på den 17. runden, men da satellitten passerte over Alaska, ble det registrert et avvik fra den planlagte timetabellen. For å justere utløsningen for landing, sendte så følgestasjonen ved Hawai ut en korrigerende programmelding, og det var da fadesen skjedde; istedenfor å få melding om å begynne nedstigningen om noen få minutter, fikk satellitten oppgitt et langt høyere tall, og feilen var uopprettelig. Det ville ta 12 timer før en bakkestasjon igjen ville kunne få kontakt med satellitten, og innen den tid ville satellittens nyttelast ha gått i bakken, eller i sjøen.
Hektiske beregninger ble gjort i kontrollsenteret, og frykten var at satellitten skulle havne i Sovjet. Men Discoverer II var snart igjen på vei mot Arktis, og da kartet kom på bordet, fant et lyst hode ut at satellittbanen gikk over Svalbard og at fallskjermen med nyttelasten sannsynligvis ville havne på Spitsbergen.
Og det er nå oberstløytnant Charles ”Moose” Mathison kommer inn i bildet. Han var kjent med at Corona/Discoverer var et hemmelig satellittprosjektprosjekt, men var ukjent med at Discoverer II var en testoppskyting og ”nyttelasten” var et uskyldig ”musebur”. I følge[5] “Has anybody seen our satellite?”, ringte han straks til "sin venn" generalmajor Einar Tufte Johnsen ved Luftkommando Nord-Norge, og ba ham om å holde utkikk etter en fallskjerm som ville dale ned på Svalbard. Mathison kastet seg så på første fly til Norge og fortsatte til Svalbard med et annet fly for å lete etter satellitten. Her gjaldt det å hindre at russerne fikk kloa i den. ”Jo da, vi så den”, fikk han høre, og noen mente også å ha sett en oransje fallskjerm som seilte mot den sovjetiske gruvebyen i Barentsburg. Men de fant ingen satellitt.
En annen beskrivelse sier at U.S. Air Force kunngjorde den 16. april at den norske regjeringen hadde gitt tillatelse til en leteoperasjon og at den ville starte allerede neste dag. Leteområdet på Svalbard ble gjennomsøkt med fly, og den 20. april fikk flyene også helikopterstøtte. Men letingen var resultatløs, og den ble avsluttet den 23. april.
Forfatteren Alistair MacLean har i boken Ice Station Zebra (og i filmen fra 1968 med samme navn) tatt utgangspunkt denne hendelsen.
Longyearbyen alarmeres
Det var sent på kvelden at general Tufte Johnsen i Bodø fikk den alarmerende telefonbeskjeden fra oberstløytnant Mathison i California: ”Hold utkikk etter en satellitt-last som ventes å falle ned på Svalbard i natt mellom 02.30 0g 03.00 norsk tid”. Det amerikanske ukemagasinet TIME som mandag 27. april 1959 gir en konsis beskrivelsen av hendelsen[6]. Her står det at den siste uken startet en av de mest utrolige skattejaktene i den hittil korte og eventyrlige romfartsalderen. Dagen før denne telefonen til Bodø hadde USA skutt opp sin åttende satellitt, Discoverer II. Her står det også at neseseksjonen veier 70 kg og at den var en prøvekapsel med instrumenter for å registrere satellittens stabilitet.
Tufte Johnsen reagerte raskt. Han ringte til sin venn Knut Deinboll, en tidligere militærflyger som da var direktør for Store Norske Spitsbergen Kullkompani i Longyearbyen, og fortalte at han hadde to timer på seg til å være på utkikk etter satellitten. Deinboll alarmerte først kontoret til Kings Bay Kull Company i Ny-Ålesund (med 1000 innbyggere). Så satte han i gang vekking i Longyearbyen (med 800 innbyggere). Han fikk også organisert et dusin skipatruljer på 2-3 mann som skulle holde utkikk fra fjelltoppene. Og det gikk ikke lang tid før tre menn kom settende tilbake for å fortelle at de hadde sett en fallskjerm som kom seilende ned fra himmelen. Den hadde gått ned i fjellene i sør, i retning av den russiske gruvebyen Barentsburg.
TIME kommer også inn på leteoperasjonen i sitt neste nummer, 4. mai 1959, under tittelen: ”SPACE: Capsule in the Icestack”[7]; Her står det at norske kullgruvearbeidere, amerikanske redningsskvadroner og norske helikopterflygere i åtte dager hadde gjennomsøkt de øde, hvitkledde fjellene, og det russiske gruvesamfunnet i Barentsburg hadde også deltatt på sin egen måte. Men leteoperasjonen ble avblåst da oberst Theodore Tathum, sjef for den amerikanske flyredningstjenesten i Euorpa, og oberstløytnant Charles Mathison fra Discoverer II-teamet kom på besøk. De to diskuterte leteoperasjonen med den lokale ledelsen i Longyearbyen, hadde samtaler med de tre karene som hadde sett fallskjermen, og tok en rask helikoptertur før de fløy hjem igjen.
Værflygere fra Luftwaffe hadde under krigen benyttet seg av en permafrostslette i Adventdalen som flyplass. Store Norske hadde vinteren 1958 brøytet en flystripe på 1430 meter for et ambulansefly, og stripa ble senere benyttet for postflyging med Catalina. Under satellittoperasjonen i 1959 ble denne vinterstripa igjen klargjort, og søndag morgen 19. april 1959 landet to C-130 fra USAF med hver sitt norske helikopter.
Kanselleringen av leteoperasjonen var en skuffelse for nordmennene. ”Det er ikke mye som skjer her, og denne letingen var temmelig populær”, som en kar fra Longyearbyen sa. Og mange nektet å gi opp. Håpet om en finnerlønn på 500 dollar fra Lockheed var en oppmuntring, og det samme var utsikten til å komme russerne i forkjøpet ved å finne satellitten. ”Jeg kan ikke forstå det,” sa en norsk helikopterflyger. ”Vi kunne ha holdt på med letingen i dagevis. Jeg fortalte amerikanerne at det i dette landskapet var vanskelig å finne en slik liten gjenstand, men at jeg ikke var pessimistisk.”
Referat og minner fra leteoperasjonen fra Bodø i april 1959
Nordlandsposten i Bodø hadde daglige førstesideoppslag om leteoperasjonen på Svalbard.
Fredag 17. april har avisen en melding fra Utenriksdepartementet om at USA-fly skal lete ved Svalbard etter satellittbeholderen, og i meldingen står det: ”Gjennom den amerikanske ambassade er norske myndigheter gjort kjent med at beholderen som ble sendt opp med den nye satellitten Discoverer 2 sist mandag, muligens kan ha falt ned i Svalbard-området. Utsendelsen av Discoverer 2 kan betraktes som et ledd i den vitenskapelige virksomhet i det internasjonale geofysiske år, og den ettersøkte beholder forutsettes å inneholde data av stor vitenskapelig interesse. Norske myndigheter har gitt amerikanske fly adgang til å foreta ettersøking over Svalbard-området i håp om at beholderen kan finnes. Flyettersøkingen vil delvis foregå fra en nord-norsk flyplass”.
Lørdag 18. april kan vi lese at ”Bodø blir utgangspunkt for letingen etter beholderen fra Discoverer II”, og videre sies det: "Det første av de 5 amerikanske flyene som skal lete etter satellitten fra Discoverer II gikk opp fra Bodø flyplass i går ved 13-tiden. ... Sjansene for å finne beholderen med de viktige vitenskapelige materialene inni synes temmelig små, og mange hevder at det er lettere å finne en nål i en høystakk enn denne beholderen på Svalbard. ... Man antar at at beholdere, hvis den er falt ned på land, sikkert er eler i beste fall er tildekket av et islag. Da vil den være temmelig vanskelig å få øye på fra luften. Dessuten er værforholdene i Svalbard-området temmelig skiftende med snø og tåke."
Mandag 20. april forteller Nordlandsposten at natt til lørdag ble to norske helikoptre fraktet fra Bodø til Svalbard med to amerikanske C-130 transportfly. Helikoptrene er av typen Bell 47 og har norsk mannskap, med major (Kolbjørn) Lunne som sjef. De kom i gang med letingen på søndag. Senere opplyser avisen at et av helikoptrene kommer fra Luftforsvaret, mens det andre er sivilt og tilhører Helikopter Service (med Hans Solberg som kaptein). Etter det statssekretær Erik Himle i Forsvarsdepartementet opplyser et tillatelsen som er gitt i forbindelse med letingen også slik å forstå at flyene også skal kunne sette ned et team hvis flyletingen skulle gi resultater. General Tufte Johnsen opplyser at det var tette snøbyger i Bodø søndag kveld og at to av de amerikanske leteflyene (C-130 Hercules) da måtte lande på Andøya og ett på Ørland.
Tirsdag 21. april er det finnerlønnen på 500 dollar fra Lockheed Aircraft Corporation som er hovedoppslaget. Missile-avdelingen til Lockheed utlover en finnerlønn på 500 dollar til den sivilperson som finner den verdifulle beholderen fra satelitten "Disciverer II", som man antar har falt ned i nærheten av Svalbard. Vi får høre at det i går var delvis dårlig vær i Nord-Norge, mens de to norske helikoptrene som har sin base i Adventdalen hadde fint flyvær.
Onsdag 22. april får vi høre at det har vært skyfri himmel og bra vær på Svalbard under leteopersjonen. Det presiseres at tillatelsen til å fly på Svalbard ikke gjelder det område hvor det foregår russisk grubedrift. Det skyldes et ønske om å gjøre alt for å unngå vanskeligheter i forholdet til Sovjet på Svalbard.
Torsdag 23. april forteller avisen at den amerikanske lederen for leteaksjonen, oberst Tathum, besluttet i går, onsdag, å avslutte leteaksjonen. Da ble også de to helikoptrene hentet tilbake til Bodø. De amerkanske transportflyene drar tilbake til sine baser i Europa på torsdag. Amerikanerne gir ros til staben ved Bodø flystasjon. ”Nordmennene har vært særdeles behagelige å samarbeide med, og ingen kunne ha gitt oss en slik mottagelse eller gitt oss mer hjelp enn staben ved Bodø flystasjon. Det var et av høydepunktene ved operasjonen”, skriver Nordlandsposten. Sjef for operasjonsgruppen ved flystasjonen, oberstløytnant Just C. B. Ebbesen var norsk representant i ledelsen for leteoperasjonen.
Artikkelforfatteren var selv ved Bodø flystasjon fra 1953 til 1960, og det er enkelte minner som har festet seg fra denne leteoperasjonen, og kanskje spesielt det at jeg ble invitert med på flytur med C-130 til Svalbard. C-130A Hercules var en ny og interessant flytype i 1959. Jeg mener å huske at C-130 også var innom Bodø høsten 1958 med spesialdrivstoff til U-2, men det var et kortvarig besøk. Jeg fikk flere spørsmål om teknisk assistanse, og kan nevne at kommutatorbørstene på en inverter (roterende omformer fra likestrøm til vekselstrøm) var helt nedslitt etter en tur til Svalbard. Tilsvarende børster var ikke lagervare i Norge, men Bodø flystasjon satt med en hel skuffe med kullbørster etter Luftwaffe, og jeg tilbød meg da å slipe til et sett med nye børster til inverteren. Sliping, tilpassing og polering tok sin tid, men flyet ble klar til avgang neste morgen. Men det var ganske nedslående å få se at de nye børstene var fullstendig nedslitte etter den nye turen til Svalbard. Og da kunne min egen lærebok gi meg forklaringen: Det kreves spesielle high altitude-børster – med tilsetning av et smøremiddel – for fly som skal opp i stor høyde (25.000’). Men hva med svalbardturen? Innen jeg fikk tid og anledning til å takke ja, ble hele leteoperasjonen avblåst.
Elgen Mathison
Det sies (og skrives) om Charles Glenn "Moose" Mathison at han levde opp til sitt klengenavn: Elgen. Han var sjef for kontrollsenteret til U.S. Air Force i Palo Alto og Sunnyvale, California, i den første tiden for Corona-prosjektet. Oppgaven var å følge med og kontrollere Corona/Discoverer-satelittene etter oppskytingen når de gikk i kretsløp rundt jorden. Vi har hørt at da han etter oppskytingen av Discoverer II fikk mistanke om at satellittlasten kunne ha falt ned ved Svalbard. Mathison ringte straks til "sin venn", generalmajor Einar Tufte Johnsen i Bodø, og ba ham om å holde utkikk etter en fallskjerm som ville falle ned på Svalbard. Mathison tok selv første fly til Norge og fikk organisert og satt i gang en storstilt leteoperasjon fra Bodø; etter fire små kunstige mus!
Corona/Discoverer ble forfulgt av uhell etter uhell. Discoverer III og IV ble skutt ut i juni 1959, men disse to fikk ikke den nødvendige banehastighet. Etter at V og VI sviktet i august, ble det satt i gang omfattende undersøkelser. I november fikk så VII og VIII problemer med kamera- og satellittutstyret. I februar 1960 fikk IX og X problemer med rakettmotorene, da X eksploderte og deler falt ned over hele Vandenberg-basen. I mars var det på tale å kansellere hele Corona-prosjektet, men prosjektledelsen hevdet at en måtte være forberedt på startvanskeligheter når utviklingen av ny teknologi skal forseres. I april kom XI opp i riktig bane, men nå var det recovery eller landingen av satellitten som mislyktes. Og i juni var det XII sin tur, men den ble sprengt satte nesen ned etter at den var kommet ett stykke opp i luften. Dette var en kritisk periode for US Air Force, ikke minst etter nedskytingen av U-2 den 1. mai 1960, men den følge at president Eisenhower la ned forbud mot videre spionflyging over Sovjet. Og det var nå aktuelt å la den nye SAMOS (Satellite and Missile Observation System) avløse hele Corona-prosjektet. Det var derfor mye sto på spill den 10. august 1960 da Discoverer XIII gikk opp. Oppskytingen gikk helt etter planen og satellitten kom inn i en nærmest perfekt bane rundt jorden. Adskillelse og nedtur gikk også helt etter planen på satellittens 17. rundtur, og det at instrumentkapselen nærmest var en ”innertier”, skapte forvirring hos C-119-flyene fra Hawaii som skulle plukke opp fallskjermen med satellitten; flyene klarte ikke å oppfatte at peilesignalene kom rett ovenfra, og instrumentkapselen havnet derfor i sjøen (den 12. august). Satellittskipet Haiti Victory som lå 160 km unna, var rask til å plukke opp om fangsten med sitt helikopter. I følge en hemmelig plan skulle instrumentkapselen nå byttes ut med en tilsvarende reservekapsel, som så skulle sendes til Washington DC, mens den riktige kapselen skulle sendes til undersøkelser i California. Men Mathison hadde andre planer. Han mente at dette var en enestående anledning til en kjærkommen medieomtale for flyvåpenet og satellittprosjektet, og han fløy straks til Hawaii og fikk et helikopter til ta seg ut til Haiti Victory, og her fikk han overta instrumentkapselen.
På helikopterturen tilbake til Hawaii sendte han en melding til flyvåpensjefen for stillehavsregionen og ba ham om å møte til fotografering på flyplassen. Deretter fortsatte Mathison med C-130 til California, og da han så åpnet instrumenkapselen, viste det seg at den var en nesten tom beholder. Han sendte igjen en melding og innkalte general Osmond Ritland (sjef for U-2-prosjektet) og en Lockheed-direktør til pressefotografering. Neste dag fortsatte Mathison til Washington DC, og nå hadde han innkalt general Bernard Schriever (USAF-sjef for missiler og satellitter) og stabssjefen for USAF til pressefotografering på flyplassen. Og da lå veien åpen til Det hvite hus, hvor president Eisenhower den 15. august kunne løfte opp "Stars and Stripes" og erklærte instrumentkapselen som ”historisk” (se bilde). Discoverer XIII var den første satellitten som kom velberget tilbake til jorden, og USA hadde kommet i mæl før Sovjet! Og det er derfor naturlig at romkapselen har fått sin plass i Smithsonian Institution (National Air and Space Museum).
Referanser
- ↑ http://www.pinetreeline.org/giebelstadt/gieb-other/other/ogieb-1.html
- ↑ http://www.nasm.si.edu/exhibitions/GAL114/SpaceRace/sec400/sec420.htm
- ↑ http://www.scribd.com/doc/7807668/Corona-US-First-Satellite-Program
- ↑ http://www.nasm.si.edu/exhibitions/GAL114/SpaceRace/sec400/sec400.htm
- ↑ http://www.thespacereview.com/article/1352/1
- ↑ http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,811029,00.html
- ↑ http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,892485,00.html
