Det er søndag 28.mars 1943, stedet er RAF Leuchras i Skottland. Klokken er 10:35 og motorene på en Mosquito er nettopp slått av etter å ha blitt varmet opp. Crewchiefen (leder av bakkemannskapet) hadde som vanlig stelt pent med sin ”baby”, nå stod han og pusset på cockpitglasset, samtidig som han ga noen raske ordre til noen lærlinger som sprang rundt som verpesyke høns. Jeepen med flygerne nærmet seg. Ungdommene på 16-17 år så opp til pilotene, og drømte seg bort. En dag skulle det bli deres tur, det var helt sikkert. Sjåføren bremser ned, og mannskapet på to lar seg nærmest gli ut og ned fra kjøretøyet som de populært kalte Willys. De sleper med seg fallskjermen, og redningsvestene henger rundt halsen som bogen på en salet hest. Den ene går seg en runde rundt flyet, som en slags siste sjekk, mens den andre utveksler noen ord med crewchiefen. Så tar de plass om bord.
I venstre sete setter den 24-årige piloten seg. Hans navn er Norman Denys Sinclair. Grad: Flight lieutenant. Han var født i Newcastle i 1919, og hadde før krigen gjennomgått Loretta School i Musselborough, før han begynte på Veterinary College (veterinær/dyrlege) i Glasgow. I høyre sete setter den 31-årige navigatøren seg. Hans navn er Wilfred Nelson. Grad: Flying Officer. Han var født i Durham i 1911, men bodde nå i Stockport. Han hadde gjennomgått Johnson Secondary School og High School of Commerce i Manchester. Ved krigsutbruddet ble Nelson opplært som telegrafist, men konverterte i 1941 til “observer”.
Les mer…
rediger
Onsdag den 10.mars 1943 er den snart 13-årige Ola Woldseth i lag med noen kamerater oppe på toppen av Steinmohaugen. De hadde fridag fra skolen. Det var en varm dag, som en slags innledning til våren. Temperaturen tillot en del aktiviteter ute, skjønt ungdommen på den tiden var nok mer herdet, og var for det meste ute uansett vær og gradestokk. Trygve Moen, som var med den dagen, forteller at de ofte brukte å holde til rundt huset til familien Woldseth og ellers rundt omkring på Hell. De lot ingen anledning gå fra seg dersom det skjedde noe på og rundt Værnes. Fly kom og gikk, og de fulgte nøye med. Det ble normal rutine å rette blikket mot hver flygebevegelse. På denne måten ble både flytyper og lyder av bestemte motorer prentet inn på harddisken. Uvanlige lyder, som dårlig motorgange på skadde fly, ble raskt fanget opp, likeledes ukjente flytyper.
Les mer…Uansett om noen ikke liker det, så er det et faktum at tyskerne lyktes svært så bra med å beskytte sitt flaggskip da det lå i Fættenfjorden. Engelskmennene iverksatte våren 1942 hele 113 turer over Trondheimsfjorden for å ta bilder, samt mate de allierte med opplysninger om Tirpitz sine bevegelser. Dette var Spitfire og Mosquito tilhørende en fotoskvadron med base på Wick i Skottland. Noen av flyene benyttet Sumburgh på Shetland som bunkringsplass.
6 fly kom aldri tilbake. Disse var:
- 05.mars 1942 Spitfire Pilot: Alastair Donald Mackintosh Gunn
- 18.mars 1942 Spitfire Pilot: Robert Duncan Campell Tomlinson
- 02.april 1942 Mosquito Pilot: Ian Hutchinson og Basil Allen (navigatør)
- 03.april 1942 Spitfire Pilot: Mervyn Anthony Jones
- 10.april 1942 Spitfire Pilot: Peter Gimson
- 10.mai 1942 Spitfire Pilot: Frederick Ian Malcolm
Les mer…Den 27. april 1942, klokken 20:40 - tar en Halifax av fra Lossiemouth i Skottland. Om bord var W/C Bennett, skipper. Dessuten 2-pilot, Walmsley, navigatør Eyles, bomber/skytter Forbes, skytter Murray, haleskytter How og systemoperatør Colgan. Målet var å angripe Tirpitz i Fættenfjorden i lag med 39 andre britiske luftfartøyer. På dette tidspunktet anså nok de fleste at sjansen for å senke kolossen var så godt som null. Spørsmålet var mer om de kunne skade ”nordens dronning” såpass at hun ble presset ut i åpent farvann for å søke tysk eller fransk havn for reparasjon, og derved gjøre seg tilgjengelig sårbar. I ettertid må nok raidene på Tirpitz i Fættenfjorden anses for det engelskmennene kaller ”a military blunder”.
Les mer…Den 20.januar 1941 tar en He111H-5 tilhørende Westa 5, 2/St/JG71 (Wetterkundungsstaffel) av fra Værnes, og foretar noen minutter senere en nødlanding 1,8 km sørøst av Storskarven. Ca. 130 m fra varden som står noen meter under (nedenfor) høyde 1157.
Flyet tilhørte en Staffel (skvadron), som overvåket været langs kysten og i Atlanteren, helt til Jan Mayen. Deler av skvadronen var forelagt for det meste på Værnes og Banak. Flyet hadde også vært utsatt for et uhell på Værnes 26.september 1940. Samtlige overlevde nødlandingen. En tysk patrulje gikk trolig opp og sprengte flyet på høsten i 1941.
Les mer…På skuddårsdagen i 1940 utførte Wilhelm Mohr kanskje den første virkelige ambulanseturen med fly i Norge, fra Værnes til Vera i Verdal og tilbake. Riktignok hadde andre gjennomført oppdrag tilknyttet ”sykdomsforløp” tidligere, men de var som oftest rene ”sykebesøk” på linje med Riiser-Larsen og F.Lutzow-Holm sitt «sykebesøk» fra Hammerfest til Bosekop i Alta i juli 1922. Denne flyturen i 1922 regnes som det aller første ”sykebesøk” utført med fly. Stedets lege hadde fått flekktyfus, og måtte ha hjelp fra sykehuslegen i Hammerfest.
Les mer…Hva gjelder bombingen av Værnes under krigen, var den av og til planlagt ut i fra regelrette britiske angrep. Andre ganger var det som et resultat av alternativt mål i forbindelse med raidene mot Tirpitz. Dersom vi ser bort i fra tap av fly og crew (flygebesetninger) - både tyske og engelske, og holder oss til rene offer for bombingen, er det umulig å si hvor mange tyskere som omkom. Tyskerne holdt disse tallene for seg selv. Men vi vet at i forbindelse med angrepene den 16.april 1940, så ble et x-antall tyske offiserer drept som følge av at en bombe traff Østre Villa på Værnes Hovedgård. Samme natt ble en tysk luftvernstilling satt ut av spill, hvorav kun en tysker overlevde. Den 28.april var nordmenn vitne til at tre tyskere ble drept av bombesplinter ved Øyan. Etter angrepet natt til den 13.juni 1940 bestilte tyskerne 7 likkister til tyske offiserer som ble drept den natta.
Les mer…
