Modellflyging i Norge

De fleste av oss tror vel at modellflyging ikke er av gammel interesse. Imidlertid var det folk som studerte flyging og dens teorier fra begynnelsen av 1800 årene. Det var særlig i England, Frankrike Tyskland og USA man drev på. Sir Georg Cayley (1773-1857) eksperimenterte med luftstrøm over vinger, struktur av kropper og understell. Han bygget i 1807 en liten glidemodell til studiet av tyngdepunktet. William S. Henson arbeidet videre med Cayleys teorier og bygget i 1842 en modell til utvikling av et menneskebærende fly. Han laget en dampmaskin, men den var utilstrekkelig for dette. John F. Stringfellow (1799-1883) konstruerte også en dampmaskin. Han bygget en modell med 3 meter i vingespenn, 2 propeller skulle drive modellen. I 1848 fløy den i en tom hall i en tekstilfabrikk. Senere fløy den 40 m ute. Alphonse Penaud (1850-1880) i Frankrike arbeidet med vitenskapelig forskning med glidefly og svingmulighet. Han bygget en frittflygende modell med strikkmotor. Han oppfant gummistrikken. Modellen het Planobore og fløy 111 sek. og 40 m i 1872. Modellen var utstyrt med ror og innfallsvinkler for stabilitet. Det ble senere forsøkt med urverksmotorer og pressluftmotorer. I 1907 begynte man å lage modellmotorer, 2 taktere for bensin. Effekten var da for dårlig til at modellene fløy. Etter hvert ble modellene og motorene bedre og interessen for modellfly øket kraftig flere steder. I Amerika ble Brown Junior motoren fra 1932 meget populær. I Sweitz ble den første "selvtenningsmotoren" laget i 1928. Denne tilsvarer jo våre såkalte dieselmotorer.

Jeg fikk av en venn en tysk bok, utgitt av "Deutches Museum" som omhandler modellflyhistorie, motorer og gammelt radioutstyr. Min venn prøvde å få tak i en bok til, men det var ikke mulig. Jeg tenkte at museet her skulle ha en. Vel, med litt fantasi og moderne teknikk greide Per Arvid (red:Norsk Luftfartsmuseum) å lage en kopi, så den finnes her og er artig og interessant å titte på. Den er på tysk, men mye kan en "se på". Men slik har det ikke alltid vært med radiokontroll som fungerer gang etter gang i årevis og motorer som starter på et øyeblikk.

Klubber

Vi går mange år tilbake, la oss stoppe ved våren 1933. Noen unge gutter holder til på et stort jorde, med sine flymodeller. Det er ikke rare greiene med våre moderne øyne. Det er ingen kropp, bare en lang list hvor ror og vinge er festet, og under ligger strikken mellom propellakselen og akterkroken. Propellen vindes opp for hånd, mens omdreiningstallet telles nøye. Her gjelder det ikke å trekke av strikken. Modellen sendes for hånd og stiger sakte i spiraler inntil propellen stopper. Klokkene granskes nøye, greier han 30 sekunder denne gangen? Ja, det holdt, modellen kom glidende ned og landet like ved startstedet. Det ble 33 1/2 sek. ropte tidtakeren og eieren smilte stolt for seg selv.Modellflyvirksomheten kan nok føres nokså langt tilbake, kanskje til omkring tiden før første verdenskrig, men detaljene er nokså sparsommelige. Vi må gå ut fra at det ble syslet med modellfly på flere kanter på den tiden, noe som kanskje til slutt var grunnlaget til Norsk Aeromodellklubb, stiftet av løytnant Schiøtz i slutten av 1920. Klubben gikk i 1923 sammen med Norges Flyveforbund og Norsk Luftseiladsforening i en Norsk Luftfartsforening. Hva som skjedde med flyaktiviteten på denne tiden blir det bare gjetting av, men kanskje noen av disse grunnleggerne har ført aktiviteten videre til vår virksomhet. Imidlertid gikk denne klubben i slutten av 1930 sammen med daværende Norsk Aero Klubb som i dag er Norges Luftfartsforbund.Norsk Aeromodellklubb har nok senere gjenoppstått som en ren modellklubb, da jeg så sent som i 1935 og 1936 sto tilsluttet denne forening. I begynnelsen av 30-årene prøvde N.A.K. forgjeves å få i stand en modellflygruppe; i 1933 ble Norsk Modellflyverforbund stiftet. Interessen vokste rundt om og så smått begynte det å bli avholdt konkurranser, samtidig som aviser og ukeblader hadde modellflyspalter med arbeidstegninger og artikler om stevner, regler osv. Det ble også startet opp flere klubber i Oslo-området og bl.a. i Drammen og Horten. Det var på flere kanter drivende krefter som hver på sin måte gjorde mye for modellflysporten, samtidig som de mer eller mindre levde av den. Tror ikke vi forbigår noen om vi i den forbindelse fremhever Will G. Aaneby og Henry Stub. Begge to startet meget tidlig med modellflybygging, salg av materialer samtidig som de sto i spissen for flere foreninger. Den førstnevnte drev på til lenge etter krigen med sin forretning og vil nok være husket av mange.　

Stevner

Ungdommen kommer

Den 26.mai 1935 arrangerte Norsk Modellflyforbund det til da vel største stevne på Kringsjå utenfor Oslo. Her var det deltagere bl.a. fra Horten, som konkurrerte med seilfly.

Når våre yngste flygere holder stevne

Vi andre fløy med pinnemodeller og kroppmodellen "Spurv", som var tegnet av Will A. Aaneby.

Norske gutter 1933. Tegning N.W.H

Forøvrig deltok det en med en balsabygget modell som var kommet fra USA. Tror dette var første gang en balsamodell var vist her i landet. Dette stevnet var nok på mange måter et gjennombrudd for modellflysporten, i hvert fall her på Østlandet og ble ledet av Aaneby.

Det kan være av interesse her også å nevne et tidsskrift av gammel dato som het "Norske Gutter". Her var flere artikler om modellfly med legninger bl.a. av den gang så kjente pinnemodell N.W.H., introdusert av Aaneby. Det er nok svært mange "gamle norske gutter" som har bygget denne modellen. Vi fikk også flere klubber i og rundt Oslo, bl.a. Modellflyklubben HAUK, COMET hvor Erik Engelhardt-Olsen var blant de ledende krefter, START modellflyklubb hvor jeg holdt til. Denne klubben hadde blant sine, tidligere omtalte Henry Stub. Han bygget her Norges første modell drevet med bensinmotor. Modellen hadde et vingespenn på 2.25 meter, var en tandemmodel med en amerikansk Brown Junior motor på 1/6 HK, og ble flyet på Steinfjorden i påsken -36.

Utenfor Oslo fikk vi også STRATOS Modellflyklubb i Drammen, drevet av den iherdige Per Bugge. Han ble senere Mosquito-flyger under krigen og prøvepilot i England.Videre Tønsberg modellflyklubb som i høst feiret sitt 72 1/2 årsjubileum og flere andre. I Oslo fikk vi en ny klubb som ble stiftet i 1936 som fikk mye å si for den videre utvikling. Navnet var STINSON, og ble ledet av Harald Orvin og hadde også kontakt med modellflyfirmaet Aeromodell. Firmaet importerte mange utenlandske byggesett, bensinmotorer og hadde også kontakt med Allers Flyveklubb.

Vi er nå kommet frem til 1937 som for modellflybyggeren var ganske fantastisk. Allers Flyveklubb var som nevnt startet i 1936, hadde stadig instruktive artikler og tegninger og utga en del byggesett av riktig gode modeller. Denne klubben som registrerte ca. 100.000 medlemmer over hele landet arrangerte det første internasjonale stevnet i landet på Kjeller 17.juni 1937.

Det første internasjonale stevnet i landet på Kjeller 17.juni 1937

Det var ca. 60 deltakere med 67 modeller som startet i 7 klasser, hvorav en seilflyklasse og 6 strikkflyklasser. Det var 10 svensker med og resten norske. Stevnet ble ledet av "feltflyver" Nordwaeger fra firma Aeromodell og blant tilskuerne var til og med Forsvarsdepartementets sjef statsråd Monsen.Her vant Stig Hult, Stockholm modellflyveklubb med en gjennomsnittstid etter 3 flukter på 3 min. 12.8 sek. Nummer 2 ble Harald Orvin med tid 2 min. 29.5 sek. Det var meget stor tvil om hvem som burde vunnet. Orvin ledet etter annen runde, men det spørs om modellen til Stig Hult var synlig så lenge stevnelederen så den. På Ekeberg arrangerte Tidens Tegn (senere VG) et stevne med 24 deltakere hvor Erik Engelhardt-Olsen vant.

Tønsberg Modellklubb hadde et stevne i slutten av oktober hvor klassevinner var Kjell Thoresen, Drammen. Hans Petter Gramnæs, Drammen og Per Hoff, Oslo. Det var flere store stevner utover året både på Kjeller og i Drammen. Den største begivenhet for oss i Oslo-området var kanskje tilbudet om at de fleste modellflyklubber i Oslo og omegn gikk sammen til en stor klubb tilsluttet Norsk Aero Klubb. Klubbens navn var N.A.K. modellgruppe, Oslo. På et konstituerende møte 28.oktober 1937 ble det valgt et styre. Ved at modellflygere ble tilsluttet styret i N.A.K fikk vi her i Oslo også spalteplass i FLYV og hjelp til stevnearrangementer. Som en avslutning for året 1937 kan nevnes at Erik Engelhart-Olsen deltok i Wakefieldmesterskapet som det året ble arrangert i England. Han ble nr. 17 av 42 deltakere. I disse årene frem til krigen var det strikkmodellene som var i skuddet. Vi hadde 3 klasser etter vingespennet. kl A, 0-70 cm, KI.B. 70-l00 cm Kl C, 100-130 cm hvortil også var et minimum for kroppstversnittet i forhold til kroppens lengde.

• 

  Allers Flyveklubb (medlemskort)

• 

  Sirkulær utstedt av N.A.K. angående dannelse av Norsk Aeroklubb, Modellflygruppen, Oslo

• 

  N.A.K's modellflygruppe i Oslo

• 

  Årets første nasjonale flystevne

• 

  Tysk - norsk modellflykonkurranse

• 

  Adgangskort Kjeller Flyveplass

Det var stor aktivitet i 1938, jeg var med på 11 stevner. Årets første nasjonale stevne gikk av stabelen 15. mai med ca 50 deltakere og 3 nye norgesrekorder ble notert, Kl A av Åge Knive, Drammen. 5 min. 5 sek., klasse B av Ralph Lindvig, Stabekk, 2 min. 43 sek. og klasse C av Per Bugge, Drammen. 1 min. 41 sek. De fleste modellene var enten Allers Flyveklubbs modeller eller egne konstruksjoner. Uttakningsstevner til Wakefieldmesterskapet foregikk på Øra ved Fredrikstad 1.juli, her vant Erik Engelhardt-Olsen og Per Hoff, Oslo og Einar Gramnæs, Drammen på de neste plassene.

Avisreferat, "Fritt Folk", 1. des 1940

Norgesmesterskapet gikk av stabelen på Kjeller 25. september samtidig med et internasjonalt stevne. Det ble imidlertid bare tyskere som vant. De vant stevnet ganske suverent som ventet. I vintersesongen var Bogstadvannet et yndet tilholdssted for modellflygere. Widerøes Flyveselskap hadde sin base i nordenden med stadig start og landinger, og modellflygere midt på vannet. Jo det begynte å bli en flyatmosfære rundt omkring. I slutten av 1938 ble det også litt fart i flyging med motormodeller, men ennå ingen stevner. Det var enten Kjeller eller Bogstadvannet som var basen. Flytiden lå vanlig mellom 3 - 10 min., og det var ofte høye trær som ble landingsbase.

1939 gikk også med høy aktivitet, hovedsakelig med strikkmodeller. Norgesmesterskapet i 1939 ble avholdt 24.september på Kjeller. Samtidig var det planlagt et stort internasjonalt stevne med deltakere fra flere land. Da krigen brøt ut ble den internasjonale delen avlyst. Vårt stevne gikk imidlertid av stabelen tross sterk vind med en forholdsvis høy havariprosent. Norgesmestere ble: Klasse A. Roar Nilsen, Gulskogen, klasse B. Erik Engelhart-Olsen, Oslo og klasse C, Harald Orvin, Oslo. Premieutdelingen det året ble foretatt av N.A.K.'s daværende formann, Ole Reistad, senere kanskje best kjent som sjefen for Little Norway under krigen. Samtidig ble det foretatt en demonstrasjon av motormodeller, som på grunn av bl.a. den sterke vinden ikke ble helt god. De som deltok her var Henry Stub, A. Grundtvig, Per Hoff, Lasse og Iver Kolstad og Arne Smith, alle Oslo, og Danielsen fra Drammen.

Som avslutning på året 1939 kan N.A.K.’s rekordliste for modellflyvere nevnes: Klasse A, håndstart: Aage Knive, STRATOS, Drammen. 5 min. 5 sek.Klasse B, håndstart: Erik Engelhardt-Olsen, Oslo, 3 min. 5 sek (F.A.I)Klasse B. bakkestart Per Hoff, NAK modellflygruppe 5 min.2.2 sek. Klasse C, håndstart: Harald Urvin, NAK modellflygruppe, Oslo (F.A.I) 3 min. 59.9 sek. Bakkestart: Erik Engelhardt-Olsen, NAK modellflygruppe, Oslo, 10 min. 30 sek.Året 1940 gikk inn med mange dystre tanker og spådommer, også for modellflygeren. Det ble slutt på all import av materialer, byggesett, strikk etc. Skiens flyklubb hadde også et vellykket stevne 7. mars på Børesjø hvor vi fra Oslo var med. Modellflygingen var i det hele tatt kommet godt i gang mange steder i landet, ikke bare her på Østlandet, men Bergen bl.a. hadde også flere flygere. Det var klubber rundt om med ivrige folk i ledelsen og mange nye lå i startgropen. Men så kom den natten som vi aldri glemmer. 9, april 1940 hvor du sakte våknet opp med all denne fjerne ulingen som viste seg å være flyalarm og opptakten til alle disse 5 vanskelige årene som lå foran oss. Og med dette avslutter vi omtalen av modellflyutviklingen og vender tilbake til begynnelsen.

Modeller og materialer

Her vil vi nå gjennomgå litt nøyere de modeller som ble brukt, materialer og bygging.Som tidligere nevnt var det pinnemodellen det hele begynte med for oss. Tar vi for oss en slik modell var motorstangen en furulist vanlig ca. 90-100 cm lang. Foran var festet en motorbukk hvor propellakselen gikk gjennom med 2 kobberskiver som lager mellom propell og bukk. Like ba bukken var understellet festet. Dette var vanlig av dobbelt type med gjennomgående aksel og tynne trehjul. Bak var saget inn et spor for høyderor, hull til feste av sideror, og et halespor med feste for strikken. Langs oversiden av kroppen var gjennom et stag festet en tynn ståltråd med strekkfisk slik at kroppen ikke ble bøyd under fullt opptak av strikken. Det var også tredd innpå motorstangen to ringer for feste av vingene. Vingen var ca 100-2b0"cm i spenn og limt og stiftet sammen med furulister. Profilen var bøyet så den dannet et profil for kledning på oversiden, og forøvrig hadde vingen V-form. Vingetuppen var vanlig laget av peddigrør. Langs midten gikk 2 profiler som dannet en spalte lik motorstangens bredde fra feste av vinge. Det løp en list under vingen gjennom de 2 festeringene. Høyde- og sideror ble vanlig formet til av pianotråd og loddet sammen. Ror og vinger ble trukket med silke, vannet for stramming og gitt 2-3 strøk med fortynnet gulvlakk.

Motoren besto av 8-10 lengder 3/16" strikk med en ca. 30 cm diam. propeller ferdigkjøpt i den Øste tiden. Flytiden var vanlig ca. 30-80 sek. Propellen var den gang ikke utstyrt med frihjul og det nedsatte selvfølgelig flytiden ganske mye. På et stevne gjaldt det kort og godt å ha modellen lengst mulig i luften.Det varte imidlertid ikke lenge før kroppsmodellen kom. Den mest kjente var sikkert modellen SPURV, lansert som tidligere nevnt av Will G. Aaneby. Kroppen var bygget av furulister med spanter av 1.5 mm kryssfiner og hadde et 5-kantet tverrsnitt. Vingen hadde et spenn på 90 cm og var bygget opp av furulister som på en pinnemodell, og likeså rorene. Modellen var lavvinget med ganske stor V-form.Kanskje det mest interessante med SPURV var at den kunne utrustes med 2 strikkmotorer med en tannhjulsoverføring bak. Denne modellen var ganske populær i 1935 og -36, og oppnådde flytider på omtrent 1 1/2 minutt.

Henry Stub kom omtrent samtidig ut med en modell som het LIBELL. Det uvanlige var at kroppen var laget av 0,5 mm tykk kryssfiner med rundt tverrsnitt. Kryssfineren var dampet, rullet rundt en stokk og limt. Modellen var høyvinget og alle deler var festet til kroppen. Det begynte etterhvert å komme til landet forskjellige byggesett, særlig av amerikansk opprinnelse. Det var balsamodeller trukket med japanpapir, strammet og lakkert med cellulosedop. Modellen var både flygende eller tro kopi utstillingsmodeller. Det kom også ut en del norske balsamodeller uten å gjøre seg mye særlig bemerket. Det ble en merkbar bedring da firmaet Aeromodell kom i sving og gjennorn Allers Flyveklubb fikk gode og rimelige modeller på markedet. Det kan nevnes i fleng A.F.36. en liten balsakroppmodell limt sammen av flak. AT. TERNEN, en oppbygget modell. A.F. Jaktfalk, med et vingespenn på 70 cm i to utgaver, kropp av balsaflak. vinger av flak eller bygget på spant. Mye senere kom de to virkelig flotte strikkdrevne modellene, A.F.ALBATROSS med et vingespenn på l10 cm. og A.F. STRATUS, noe større. Vingen var litt pilformet og kroppen med rundt tverrsnitt. Disse modellene var gode for flere minutters flyging.

Dette var i det hele tatt strikkmodellenes periode, seilflymodeller var omtrent ikke å se. Modellbyggeren var meget opptatt av flyteori på denne tiden, og mangfoldige artikler av forskjellig art fylte modellflyspalten. Det ble eksperimentert over en lav sko med forskjellige modeller, propeller som var enbladet eller som foldet seg sammen når strikken var gått ut osv. Wakefieldklassen var også populær. Modellene her måtte oppfylle helt spesielle krav og forlangte nokså mye både med hensyn til bygging og trimming. Norge var som tidligere nevnt med i London i 1937 med Erik Engelhardt-Olsen, og i 1938 i Paris med samme flyger. Einar Gramnæs, Drammen og Per Hoff, Oslo fikk sendt sine modeller som ble startet av franske modellflygere. Det deltok 14 nasjoner med 70 modeller. Aktiviteten var ganske stor rundt om og det var daglig modellfly å se i luften rundt om, både sommer og vinter. Disse modellene hadde vanlig et vingespenn fra 60-120 cm og vekten gikk sjelden over 300 gram.

Sakte men sikkert kom det også etter hvert frem modeller med bensinmotorer. Disse modellene var ofte store, klumpete og tunge. Som en orientering kan nevnes at min modell, en kabin-modelltype et vingespenn på 2.10 m., vingekorde på 335 cm, kroppslengde 1,5 m. og et høyderor 75 cm langt og hadde med en vekt godt over 2 kg. Modellen var selvfølgelig bygget i balsa og trukket med silke. Motor fundamentet var opphengt slik at motortrekket kunne finjusteres ved hjelp av vertikale og horisontale skruer. Det er klart at disse store frittflygende modellene forlangte en stor flyplass, og de ble derfor fløyet på Kjeller Flyplass hvor vi den gang hadde adgang, eller på islagte vann. For oss var som tidligere nevnt, Bogstadvannet hovedbasen. Min første flukt var 30. oktober 1938 på Kjeller og varte ca 3 min. Neste omgang kom i februar -39 på Bogstadvannet med 5 min. flytid og noe senere greide den å passere 10 min. Det er klart at slike forholdsvis lange flyginger resulterte i landinger langt utenfor flyområdet, og da selvfølgelig i det høyeste treet som fantes. Du fikk en fenomenal trening i å heise modellen ned langs trestammen, for ikke å snakke om egen innsats som måtte til for å komme opp i treet. Vi brukte på denne tiden en eller annen form for selvutløser (timer) til å bryte strømmen etter en på forhånd bestemt tid, men disse var ofte utsatt for sne og kulde og derfor dårlig virkning. Resultatet var at i stedet for et minutts motortid fikk du kanskje 4 minutter og modellen landet i hvertfall ikke der du hadde håpet.

I slutten av 1939 fikk jeg en ny amerikansk motor som het DENIMIE. Ytelsen var 1/3 HK,og motoren var mye bedre enn den jeg tidligere hadde. Det ble mye flyging senere også med den. Beste tid var 15 min. i luften med 5 min. motortid som ble oppnådd på Mjøsa (ved Lillehammer) mars 1940.Den siste modellen som jeg bygget før krigen kom hit, var et amerikansk byggesett. Det var en motormodell som var konstruert av en ikke helt ukjent rnann selv nå, nemlig Carl Goldberg. Modellen var regnet for å være av de bese i .Amerika da. Vinge og ror var elipseformet og kroppen som også var elipseformet, hadde høy brygge. hvorpå vingen var montert. Modellens navn var COMET ZIPPER. Vingespennet var 135 cm og vekt ferdig flyklar ca 1200 gram. Modellen ble ikke fløyet før krigen kom.

Flyging under krigen

Den store utviklingen som var i gang nå, med stadig bedre modeller og flytider fikk altså en brå stopp da krigen kom hit. Det var en selvfølge at mange måtte falle fra eller legge sporten på hyllen for en tid, men en del av oss greide tross alt å holde byggingen og flygingen ved like.1. juni og september laget vi i stand en demonstrasjon for Arbeiderbladet og Aftenposten med ca. 50 modeller av alle slag med etterfølgende bilder og artikler.Det siste strikkstevnet ble arrangert i Tørteberg 22. september 1940 med noe redusert deltakelse. Materialmangel og særlig dårlig med strikk var årsaken. Modellene var små nå, bare ca. 50 cm i vingespenn, men fløy likevel 2 - 3 min. uten særlige vanskeligheter.Etter dette var det slutt med strikkmodellene og seilflyene kom i vinden. Det ble oftest brukt strikk/line start. Det ble arrangert 2 stevner på Bogstadvannet i mars 1941 med ca. 15 - deltakere. Flytiden ble ca. 1 min. i gjennomsnitt for bestemann. Det siste stevnet ble arrangert på Tørteberg 22. mai 1941 med ca. 7 - 8 deltakere.Den politiske situasjon hardnet noe til i landet, og Nasjonal Samling. som eneste tillatte politiske parti, dannet, som hadde sine fingre ute etter N.A.K's medlemmer og seilfly. Norsk Hirdens Flyavdeling Aero Klubb's virksomhet ble nedlagt om sommeren og N.A.K modellflygruppen Oslo oppløste seg selv ved en ekstraordinær generalforsamling 31. august 1941.

Styret besto da av: Formann: Per Hoff Viseformann: Bjørn Gulbrandsen Kasserer: Trond HovdeSekretær: Nils Kvale Styremedlem: Thor Mølback Suppleanter: Per Forsberg og Finn Hafsås

Klubbkassen ble brukt til et minnediplom som samtlige medlemmer fikk. Det var på høy tid for i avisen 20.oktober sto: "Norsk Aero Klubb med samtlige underavdelinger er ved forordning av Departementet for Arbeidstjeneste og idrett, datert 16.oktober 1941 oppløst".Formannen hadde den "ære" noen dager senere å ha politiundersøkelse i sitt hjem etter evt. aktiva, arkiv og øvrige eiendeler av enhver art som samtidig var blitt overdratt Hirdens Flyavdeling. Vel, politiets arbeid den gang var forgjeves. Selv om alt klubbarbeide opphørte heretter, ble flyaktiviteten opprettholdt. For oss var Bogstadvannet det naturlige tilholdssted, og mange fine søndager ble tilbrakt der. Det ble nå nærmest et samlingssted for motorflygere og noen seilflygere av den gamle garde.

Det var selvfølgelig trist at så mange måtte gi opp, men med den lille materialmengde vi hadde kunne den bare rekke til noen få.Det var vanskelig med batterier til motorene, foruten bensin og den spesielle oljen som skulle til (30% SAE 70 olje). Det ble bare fløyet om vinteren i disse krigsårene, og Holtekilen eller på fjorden utenfor Høvik var de vanligste stedene.Vi fikk på den tiden også kontakt med karene i gamle "Vingtor" som fløy med motormodeller særlig på fjorden, men særlig Sigurd og Jerv Heiret, Jan David-Andersen, Jan Murer og Hans Petter Aaser bør vel nevnes i denne forbindelse.

Bogstadvannet i januar 1943

Disse krigsvinterne var temmelig kalde og lange. Bl.a. husker jeg at vi fløy på fjorden utenfor "Paradisbukta" på Bygdøy den 19.april -42, samtidig hadde noen begynt med solbad på land. Isen var smeltet ca. 1/2 meter fra land og lå helt utover til Fornebulandet. Nå kom også Øivind Andersen inn i bildet. Han var den gang fin-mekaniker og reparerte alle gamle motorer så de ble som nye. Dessuten puslet han med en dieselmotor for modellfly (rykter fra Sverige fortalte om dette). En dag i februar -44 kom han til meg med Norges første dieselmotor og foreslo at vi skulle montere den i min gamle store bensinmodell. Dette ble omgående gjort, og motoren ble testet på alle måter, men kroppen til modellen ristet i stykker av vibrasjonene. Dette ble reparert. og det ble mange turer. Jan David Andersen puslet også med dieselmotorer, og disse to karene holdt oss med motorer resten av krigstiden og seilere. De var godt kjent, D-A motorene i mange år. Nå var det ikke behov for batterier lenger i hvertfall. Jan David-Andersen laget en del 3.5 cm dieselmotorer i slutten av 1944 som ble populære og senere våren -45 en 2.5 cm motor. Til tross for materialmangel ble det bygget en god del modeller under krigen. Det var et godt samhold mellom alle, så manglet du noe var det alltid hjelp og få et eller annet sted. Medio mars -45 sluttet vintersesongen. Krigen så ut til å næme seg slutten, og mange fikk andre ting å tenke på enn modellfly for en stund.

Oppstart etter krigen

Utover høsten -45 var forholdene igjen blitt såpass normale at vi kunne tenke på å få klubben startet igjen. Det ble kalt sammen noen møter, et styre ble satt opp og 6.november ble det holdt generalforsamling. Klubbens navn ble Oslo Modellflyklubb og følgende styre og medhjelpere ble valgt:Formann: Per Hoff Viseformann: Bjørn Gulbrandsen Sekretær: Erik Engelhardt-Olsen Kasserer: Finn Wahlqvist Styremedlemmer: Will. G. Aaneby og Hans Pettersen Som teknisk råd:Seilflymodeller: Bjørn Gulbrandsen Strikltmodeller: Erik Engelhardt-Olsen Motormodeller: Jerv Heiret Teknisk leder: Jan David-Andersen.

N.A.K's landsleder i modellflyging, Harald W. Orvin, ga en oversikt over de nye nordiske forskrifter. Det måtte frem ca. 50 stykker som således dannet den første klubben.Hans Pettersen satte i gang med et hobbyblad med navnet "Min Hobby" og her kunne vi boltre oss med referater og artikler. Bladet gikk senere inn i Mortensens forlag under navnet "Teknikk for alle".Fra 3-17 desember -45 arrangerte Norsk Aero Klubb en flyutstilling i Sindre Hesstvedts lokaler i Øvre Slottsgt. 20. Her var alt disponibelt utstyr samlet i 2 etasjer. Modellflygerne var i 2. etasje med en rikholdig avdeling. Daværende H.K.H. Kronprins Olav åpnet utstillingen som ble godt besøkt. Modellflyklubben fikk 135 nye medlemmer under utstillingstiden. Dessverre hadde vi den gang ingen mulighet til å følge opp deres interesse, hverken med materialer eller instruktører. så de fleste forsvant dessverre igjen.Det kom mange nyheter fra utlandet. En del av oss korresponderte med utenlandske modellflygere, fikk flyblader og litt materialer inn. Som en nyhet kom kjennskapet til linestyrte modeller. Min første, som antagelig var den første i landet, var en ombygget motormodell bygget under krigen. og den fløy allerede sommeren 1945. Resultatet var imidlertid ikke særlig vellykket.

Oslo modellflyklubbs stevne på Kjeller

Utover våren 1946 ble arrangement av stevner igjen aktuelt. Vår gamle flyplass, Kjeller utenfor Lillestrøm fra før krigen, fikk vi benytte, og den 19. mai arrangerte Oslo Modellflyklubb det første stevnet her i landet etter krigen. Det deltok 34 stk. hvorav 3 stk. fra Horten, med seilflymodeller. Det ble startet i de nye nordiske seilflyklasser A1, A2, Dl og en fri klasse med henholdsvis 24, 3, 6 og 1 deltakere. Stevnet ble ledet av Harald Orvin.Det neste store var nordisk landkamp i Bjørneborg, Finland 17. - 18. august -46. Vi hadde ikke noe særlig å stille opp med, men en gang måtte vi begynne. Konkurransen gikk i klasse A2, seilflymodeller med 24 - 26 dm (kvadrat) vingeflate og min. vekt 400 gram. De norske som ble tatt ut ved Harald Orvin (lagleder) Per Hoff, Finn Wahlqvist og Thor Mølbach. Da sistnevnte skulle gifte seg like for landskampen, ble Jerv Heiret tatt ut til å fly Mølbachs modell. Etter mange vanskeligheter med å få nødvendig valuta (hver av oss fikk svenske kr. 10 med) og utførsel fra Norge med våre modeller (vi hadde ikke utførselslisens) kom vi til Stockholm hvor vi møtte svensker og dansker. Sammen reiste vi si til Finland hvor finnene sto på bryggen og ventet. Stevnet gikk ikke så godt for oss, landsmessig sett ble vi de dårligste, men mye lærte vi som kom godt med senere.

Utover høsten arrangerte vi flere stevner på Kjeller med gode resultater. Og det var godt, for vi hadde invitert Odense Modellflyklubb til et stevne på isen den 29. desember.Odense Modellflyklubb var den gang en av de beste i Danmark. Stevnet skulle gå i klasse A2 med 4 deltakere fra hver klubb. Det var jo det første internasjonale stevnet som ble arrangert etter krigen, så spenningen var stor. Det ble intet stevne på isen som planlagt, værgudene sviktet oss, men Kjeller var som så mange ganger før redningen. Det var bra vær og vi oppnådde mange fantastiske tider. I klasse A2 satte Finn Wahlqvist ny norsk rekord på 6 min.59 sek. Og beste tid hadde dansken Mogens Erdrup med 8 min.47 sek, l sek. Det norske laget besto av Bjørn Gulbrandsen, Knut Nyseth, Thor Mølbach og Finn Wahlqvist. Det norske laget tok 1, 3, 4, og 5 plass og Bjørn Gulbrandsen som vant klassen, hadde en gjennomsnittstid på 4 min. 20.4 sek. Vi hadde jo aldri våget å tro at vi skulle vinne denne bylandskampen.

Bladet "Teknikk for alle" avholdt et stevne på Maridalsvannet 13. april -47. Det var ca. 40 deltakere på 5 klasser, og det var for første gang igjen strikkmodeller med. Det var ikke så mange, men tross alt en begynnelse, og modellen fløy stort sett godt. Fremgangen var igjen stor, stevner ble avholdt og utstillinger ble arrangert.

P.H.-164 på Fornebu sommeren -49

I påsken -48 arrangerte N.A.K. nordisk landskamp på Mjøsa ved Hamar. Alle 41 land var med. Danske Høst-Aaris (57 år gammel) vant A2-klassen, mens Sverige vant lagmesterskapet. Det var sterk vind og ca. 1/3 av modellene krasjet.Sommeren -48 fikk jeg en danskbygget jetmotor. Motorens opprinnelse var vel USA da nesten maken var i salg der. Systemet var som i motoren til den tyske V-1 bomben, brukt under slutten av krigen, en plateventil som åpnet og lukket for bensin/luftinnsuging etter hver forbrenning. Motoren ble startet ved hjelp av en pumpe for bilhjul, et tenningssystem til gnist av plugger, og gikk på vanlig bilbensin. Modellen som var den første som ble laget her i landet hadde vingespenn på 70 cm og veide ca. 1200 gram. Motoren ytet et statisk trykk på ca 2 kg og veide 650 gram. Modellen var forøvrig bygget av balsa og linestyrt. Den holdt et forferdelig leven og ble prøvefløyet på Fornebu flyplass l0.oktober -48. Den var i luften ca. 1/2 runde for motoren stoppet, vi brukte ca. 15 meter linelengde.

Vårt første norgesmesterskap skulle vært arrangert i juni -49 på Jarlsberg Flyplass, utenfor Tønsberg, men måtte avlyses pga. værforholdene. Samtidig skulle det norske laget til Wakefield-mesterkapet vært tatt ut. Dette mesterskapet skulle arrangeres på Cranfield Aerodrome utenfor London. Det norske laget besto av Harald Orvin (lagleder), Thor Mølbach, Jenv Heiret og Per Hoff. Under stevnet blåste det kraftig vind, men vi fikk da fullført sånn noenlunde. Jerv Heiret ble nr. 30 og var den beste av oss norske. Mesterskapet ble vunnet av finnen Arne S. Ellia som vi kjente fra vårt Finlandsbesøk, omtalt tidligere. Det deltok 93 mann fra 21 nasjoner og det var mye interessant å se og høre. På denne tiden var bade Will G. Aaneby og Erik Engelhardt Olsen i sving med sine firmaer, og smått om senn fikk de med mye strev litt import av modellflyutstyr i gang.Året 1950 begynte med en stor nyhet på omradet. Thor Mølbach begynte å fly sitt radiostyrte seilfly. Hans bror, Basse, laget en radio som virket. Det var ganske fantastisk å se denne forholdsvis store modellen svinge seg grasiøst etter befaling fra bakken. Etter dagens forhold er det jo et enkelt anlegg, men dere skulle kjent på vekten og størrelsen, det var store og tunge saker.På Oslo Modellflyklubbs generalforsamling 15. november skjedde en begivenhet i modellflykretser, idet tre av klubbens medlemmer mottok Norsk Aero Klubbs Hederstegn i sølv med diplom. NAK's forrnann, Sindre Hesstvedt, foretok utdelingen assistert av viseformannen, Finn Advik. De tre som ble dekorert var Harald Orvin, Per Hoff og Erik Engelhardt-Olsen. Samtlige mottok utmerkelsen for sin personlige innsats for opptil 17 år å ha virket for modellflygingens sak i Norge. De nærmeste årene ga ikke så mye nytt.Det ble avholdt nordiske landskamper de fleste årene, men vanligvis med dårlige resultater for oss. Bare 2 ganger har vi greid noe, første gan i Vejle, Danmark, Per Hoff 2.premie D1 (motormodeller) og i 1959 utenfor Haslev, Danmark, hvor 14 årige Gudbrand Dalsegg tok 1. plass i klasse D1.

NAK arrangerte sammen med Luftforsvaret nesten årlige flystevner rundt omkring i Norge, og modellflygerne var alltid med på disse spesielle oppvisningene. Det var særlig de linestyrte modellene som var med, og det var en hel del av flygerne som ble meget flinke. I 1952 arrangerte Norge Vinterolympiaden og i september hadde sportssjornalistene show på Bislet stadion. Det var forskjellige arrangementer som fotballkamp, hundeveddelop etc, og tilslutt oppvisning med linestyrte modeller. Det var et ufyselig vær, men guttene fløy som aldri for, og vi fikk god applaus og god presse etterpå - veldig gøy.

I oktober samme år leide vi Bislet stadion og arrangerte Norgesmesterskap for linestyrte modeller. Det var både speed- og stuntmodeller i sving. Arvid Brambani vant i speedklassen med 171 km/time, mens Bjørn Sverre Ellingsen vant kunstflygingen.Samme dag var tre av oss på Ullevål stadion og hadde oppvisning i pausen på en fotball landskamp Norge-Sverige. Det var ca. 37 000 tilskuere, oppvisningen gikk helt supert og vi fikk fantastisk applaus, eller som Dagbladet sa: "Velbrukt kvarter, modellflygerne hadde en strålende oppvisning i pausen".

Radiostyrte fly

Sjelden har vel en sportsgren laget så mye fin reklame for seg selv i løpet av et kvarter. De frittflygende modellene hadde mange steder vanskelighet med å skaffe flyplasser. Modellene var blitt så gode at det matte store områder til. Dette gjorde selvfølgelig denne delen av modellflygingen til vinterflyging mange steder. Av denne grunn gikk nok interessen en del opp og ned, og for mange ble derfor også flyging med linestyrte modeller en ny gren. Stevnene fikk vi nok arrangert, men treningen ble jo dårlig. Jeg tror nok at en på denne tiden kan merke en stor økning for interessen med radiostyrte modeller. I utlandet var del flere fabrikat i handelen, dessverre ikke driftsikre nok. Når en ser på dette utstyret i dag, skjønner en jo godt alle de uhell vi hadde med modeller som flyr ut av kontroll eller kom på nesen mot moder jord. Det ble begynt med single radioer (siderorskontroll) og kanalantallet ble etter hvert utvidet. Radioen ble stadig forbedret, nye systemer kom frem i dagens lys, så det gikk raskt fremover. Særlig fra høsten 1957 begynte resultatene å komme. Etter en ombygging av mottakeren (utført av Sigurd Heiret) fikk jeg mine første radiokontrollerte flukter på Ekebergsletta 28.mai -58.

Den neste modellen konstruerte jeg våren 1959. Det var meningen at Erik Engelhardt-Olsen skulle utgi et norsk byggesett til en radiostyrt modell. Modellen skulle være solid, noenlunde i utseende, enkel å bygge og fly bra. Resultatet ble jo nokså kjent over hele Skandinavia og del går rykter om at den ennå flyr enkelte steder. Hørte siste sommer av en gutt som kom bort til meg "Du, fatteren lærte å fly R/C med Radiomasteren din"Jeg var ferdig med modellen ultimo april. Den var utstyrt med en DA 2.5 cm (kubikk) dieselmotor. Radioutstyret besto av en svenskbygget krystallstyrt sender (levert av Beckmann) og Graupner Mikrofon enkanals mottaker. Telematic Beta het den selvnøytraliserende rormaskin og del hele virket meget godt sammen. Batteriene i flyet besto av 1 stk. 30 volts batteri, og 1 stk. 6 volt Deac battcri. Nå begynte det å bli moro, og 7. mai 1959 fløy Radio-Master for første gang utenfor Fetsund med Erik Engelhardt-Olsens Modell- og Seilflyindustri.

Det ble mye flyging med Radio-Master og utstillinger og demonstrasjoner rundt om med EE-O. Det sies han produserte 900 stk. byggesett, solgte også en del til Sverige. Nye radioanlegg med flere funksjoner som alle ror, motorturtall og mulig opptrekkbart understell kom. Det viktigste var at de virket. Det kom mange nye modeller som byggesett, flotte å se på og fløy fint. Seilflymodeller kom også med alle funksjoner, til og med forbrenningsmotor på en brygge over vingen. Elektromotorer var ennå ikke i bruk på modellfly. Det kom også helikopter byggesett i begynnelsen av 1989, flotte tro kopier av virkelige. I det hele tatt var interessen for tro kopi modeller økende, særlig av gamle todekkere fra første verdenskrig. Blant flere bygget jeg i 1985 en modell av den engelske Bristol Scout-C fra 1913. Den flyr fremdeles.

• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 

Interessen for modellfly øket i disse årene både i østen og vesten. Det ble dannet klubber og landsforbund. Konkurranser ble avholdt både klubbmesterskap, Europa- og verdensmesterskap. Norge har flere modellflygere som deltar i disse.Særlig i Japan, Kina og østeuropeiske land ble del laget masse tekniske nyordninger og byggesett. Det ble en del tro kopimodeller for meg som Spitfire, Mustang P-S 1 D, Skyraider, Fairchild Cornell pT-26, Thunderbolt P47D og North American B-25.Dere har nå sett bilder av dem og alle har fløyet en del. CD-plater av noen i luften er her i Bodø. Elektromotorer og batterier er blitt meget gode og tar mye av forbrenningsmotoren vekk. De bråker lite og redder derfor mange modellflyplasser.

En annen ting er interesse for gamle modeller. Dette startet for en del år siden og store Landsforeninger som f.eks. SAM (The Society of Antique Modellers) i USA og England. Senere fulgte andre land etter. Jeg bar en del med disse foreningene a gjøre, særlig i Danmark og England. Disse har fått div. stoff og kopier av mine tegninger.I Norge. England, Danmark og Finland flys noen av mine gamle modeller.Her i landet har Ole Torgersen fra Raufoss gjort en kjempejobb og samlet mange gamle modelltegninger. Han har laget lister over alle modelltyper og tegninger, som han kan selge.

Unntatt er Erik Engelhardt-Olsen's sine modellfly og -båttegninger. Den 14.mars 2011 ble alle opphavsrettigheter til Erik Engelhardt-Olsens fly- og båtmodell- tegninger overdratt til TOMMY HALDEN JAHR, Skogveien 7 A, 2050 Jessheim, Så ønsker noen å kjøpe tegninger fra EEO, er TOMMY HALDEN JAHR den rette person å kontakte: E-post: tommy@tigerservice.no, m.b.tlf 932 058 662. (Kilde: Ragnhild Engelhardt-Olsen / Lise Engelhardt Wigernes, Kfr. Wikipedia Erik Engelhardt-Olsen).

Per Hoff har, sammen med vår far, gjort en en fremragende innsats for modellflyging i Norge. Vi, døtrene til Erik, takker "onkel" Per for det. Glad hilsen Lise.

Referanser

Per Hoff, Bodø. Gjengitt med tillatelse. Ragnhild Engelhardt-Olsen, Eriks ektefelle, kfr. Erik Englehardt-Olsen på Wikipedia) Lise Engelhardt Wigernes - datter til Erik Engelhardt-Olsen