Luftfart i en sjøfartsnasjon

I mellomkrigstiden var det flere skipsredere som så et kommersielt potensial i luftfart. To av dem fikk særlig stor betydning for utviklingen av norsk luftfart - Ludvig G. Braathen og Fred. Olsen. Fred. Olsen engasjerte seg i luftfarten som eier av Det Norske Luftfartselskap. Fra 1934 kom Det Bergenske Dampskibsselskap A/S inn som medeier. Da staten gikk inn i DNL etter krigen, var det for å sikre offentlig kontroll med norsk luftfart. Men både Fred. Olsen og Bergenske fortsatte å ha eierandeler i selskapet.

Ludvig G. Braathens visjon med å starte opp et eget flyselskap var å betjene den norske handelsflåten. Norge varen av verdens største skipsfartsnasjoner, og norske skip seilte på alle hav. Med selskapet Braathens South-American & Far East Airtransport A/S, SAFE - altså Braathens SAFE - ønsket Braathen å benytte flyet til å støtte opp under handelsflåtens virksomhet.

Tilfellet DNL og Braathens viser et karakteristisk trekk ved norsk luftfart i etterkrigstiden helt fram til 1970: Norges maritime tradisjoner og lange kyst satte sitt klare stempel på luftfarten. Det var for eksempel flere dampskipsselskap som engasjerte seg på eier- og driftssiden i norske flyselskap - Det Bergenske Dampskibsselskap var slett ikke det eneste. Dessuten var norsk innenriks luftfart helt avhengig av den infrastrukturen og kunnskapen som blant annet dampskipsselskapene møy¬sommelig hadde bygd opp i norske byer og tettsteder. Rundt det ganske land var det sjøflyene som dominerte. Sjøflyene la til havn, akkurat som skipene - de losset og lastet, og så var de klar til en ny luftseilas til neste sjøflyhavn. Og som et apropos: Oslos første «hovedflyplass» var Gressholmen i Oslofjorden.

På samme måte som navigatørene på sjøen måtte også flygerne som navigerte sjøflyene, ta seg fram langs norskekysten med støtte i instrumentering, topografi og meteorologiske data. Flygerne benyttet gjerne spesiallagede draft, der flyrutene var limt på finerplater og deretter lakket. Dersom draftet falt i sjøen, var det bare å tørke av det. Mens dagens flyruter er nøyaktig plottet inn på forhånd, og flyets bevegelser blir omhyggelig kontrollert av flygeledere, var sjøflyrutene mye mer åpne for improvisasjon fra flygerens side. Rutene var som regel ikke plottet inn langs en enkelt forhåndsbestemt linje på draftet; på de aller fleste rutene hadde flygeren to forskjellige traseer å velge mellom. Det var særlig værforholdene, slik flygeren tolket dem underveis, som avgjorde hvilken trase som ble valgt.

Referanser

Bones, Stian. "Hele Norge på vingene".Norsk Luftfart gjennom 100 år, (2005). Norsk Luftfartsmuseum 2005. Gjengitt med tillatelse.