Kald krig frem mot liberalisering
Luftforsvaret har siden andre verdenskrig hatt som hovedoppgave å kontrollere norsk luftrom. Skulle Norge på nytt bli angrepet, er kontroll med luftrommet en forutsetning for å få inn alliert støtte. I 1950-årene var Luftforsvarets strategi basert på et konsept om offensiv luftmakt, en strategi som ble utformet som et ledd i NATOs sentrale forsvarsdoktrine frem til 1967 om såkalt massiv gjengjeldelse. De flyene Norge fikk gjennom våpenhjelpen gjenspeilte denne doktrinen. Først og fremst fikk Norge tildelt jagerbombere som var effektive dersom målsettingen var å angripe sovjetiske styrker. I løpet av 1960-årene - formelt sett i 1967 - ble det overordnede forsvarskonseptet endret i hele NATO, og det medførte at Luftforsvaret fikk defensive luftforsvarsoppgaver som gikk mer i retning av å støtte land- og sjømilitære styrker. F-104G Starfighter, F-5 Freedom Fighter og F-16 ble på denne måten en ryggrad i invasjonsforsvaret. I den daglige tjenesten spilte Luftforsvaret en nøkkelrolle gjennom kontrollen med Norges havområder. På sin utrettelige ferd langs norskekysten var F-104, F-16 og Orion stadig i kontakt med fly, skip og ubåter fra Sovjetunionen. Avskjæringene i internasjonalt luftrom skulle på den ene siden virke avskrekkende, på den andre siden ga nærkontakten med sovjetiske fly unik informasjon om kapasiteten til den andre parten. Tallmaterialet viser at antall avskjæringer i perioden 1975-90 varierte fra et minimum på 60 per år til et maksimum på 534 i 1984. I de maritime operasjonene hadde Luftforsvaret også andre viktige oppgaver. Luftforsvarets redningstjeneste er svært synlig i fredstid. Ikke få sjøfolk har møtt sin redningsmann i et Sea King-helikopter.
