Kald krig…
Innhold |
Barneår i nedbombet Bodø
Det første jeg erindrer, kanskje i 3.årsalderen er alle kjellermurene som med sine "tårn" - murpipene! som gav oss smårollinger vage inntrykk av krig. Jeg kom inn i denne verden på Vang (Kong Øysteinsgt.22) Mine foreldre Ingrid og Henrik Wensell hadde fått bygd et lite hus på denne tomta/adressen etter at deres husvære like inntil daværende domkirke ble bombet og satt i brann i maidagene 1940. Langs Bankgata øst for nåværende Bankgata Skole var det kommet opp en liten landsby med småhus, bygd av by beboere som også hadde mistet det meste under bombingen i 1940. Blant småhusa var det også hele 5 tyskerbrakker som inneholdt husløse Bodøværinger. Om det var våre foreldres felles skjebner under krigen eller at det liksom bare ble slik er jeg ikke sikker på, men de fleste av oss unger i denne "landsbyen" i byen utviklet et slaks samhold som jeg nå som 67 åring husker med mange positive minner. Vi guttungene hadde en hel ny verden å boltre oss i. En voldsom oppbygging av byen gav oss tilgang på byggematerialer som ble brukt til hyttebygging i den oppvokste krattskogen mot den tyskbygde flyplassen . Flyvrakene som lå i hauger ved siden av den ennå brukte fly flystripa var et yndet lekeområde, vi hadde nesten daglige flytokter gjennom lek og moro. Den store flyhangaren som lå omentrent der Nordlandshallen nå er, var også et objekt som fanget vår interesse. Taket var buet og nådde helt ned på bakken på vær side, vi kunne da klatre helt opp og få et utsyn som også innfattet flyplassen og dens trafikk, allerede da var min interesse for fly vekket gjennom de overnevnte flyvrakene. Siden det ikke var noe gjerde rundt flyplassen kunne vi bevege oss helt inntil fly som var parkert på stripa. Jeg husker at flere Spitfire var parkert og vi unger kunne gå helt inntil flyene for å se på dem på nært hold. Også da de første jetjagerne-Vampire kom på besøk. Jeg tror de var engelske siden vaktholdet, engelske soldater satt under vingene da det regnet. Vi unger fikk tyggegummi av soldatene.
Inn i 50 årene
Som 7.åring var jeg klar over at en fjern krig, kalt Koreakrigen var i gang. Fars nyinnkjøpte Radionette ble avlyttet og flytyper som Thunderjet og Mig 15 fanget interessen. Som nevnt ovenfor var det ikke noen bebyggelse mellom den lille husklynga og flyplassen. Bare noen små gårdsbruk spredt omkring. Den store sletten "Brunesmarka" opp mot flyplassen ble en fast arena for fotballspill. Så ble arbeidene igangsatt med den nye flyplassen. Flyvrakene fra krigen ble valset ned og begravd (Birger Larsen v.flyhistorisk forrening ville felt tårer over en slik vandalisme)
Bankgata skole som var ny i 1949 ble hovedinnholdet i hverdagen utover 50 årene. Fritiden ble en veksling mellom å dra ned i byen, til havna der det var mye som skjedde. Under Bergs fiskematsforretning var det storingene, torsken som vi prøvde oss på. Eller at vi dro opp på Brunesmarka og spilte fotball. Vi bedrev også en utstrakt byggeaktivitet i krattskogen mot flyplassen. Byggematerialer hadde vi nok av, de sommerlagrete snøskjermene til vegvesenet ble til ferdiglagete vegger og tak. Oppe på taket hadde vi utsyn over aktivitetene på flyplassen og ikke minst våre "fiender" svenskebyguttene!
Fotballen bedrev vi ofte helt frem til over middnatt når vi hadde skoleferie og hele døgnet var lyst. Nå ble vi tilskuere til at andre fly, helst på kveldstid begynte å lande på den nye flystripa. Som en meget interessert flytitter fant jeg ut at flytyper som Canberra (atombombelast?) Comet, Shackleton, Douglas Destroyer, og versjoner av Stratojeten landet i Bodø. Jeg husker ikke årstallet men i slutten av 50.årene dukket det opp på sen kveldstid et sortmalt litt større fly med lange vinger som landet. Senere ble jeg klar over at dette var et U2-fly! Adkomsten helt frem til flystripa ble etter hvert redusert med gjerder og militært personell med hunder. Det gikk sport i å få hundene til å reagere når vi raslet med grener mor gjærhullene.
Bybildet ble i stadig større grad preget av "Natogjester" flybåren eller ilandsatt av marinefartøyer. Vi hørte at Natopersonellet hadde faste rom på byens hoteller og de gjorde seg stadig synlig på byens restauranter. De norske guttene fra "Bodin Leir" og flyplasspersonalet fikk i økende grad merke at byens damer hadde fått "nye" beilere! Det ble bruk for "MPene" som måtte patruljere i byens sentrum for å holde orden på stadige uenigheter om…så mangt! 14.februar 1959- 16 år gammel reiste jeg ut i utenriks sjøfart. Første jobben ble i tankfart mellom oljehavnene i Arabergulfen og Europa. Så bar det over Atlanteren i et malmskip og i et helt år pendlet vi med malm mellom Peru og Baltimore.
Malmgruven i Peru var drevet av et amerikansk selskap og jeg registrerte hvor dårlig de peruanske gruvearbeiderne ble behandlet av amerikanerne. Det samme registrerte jeg hver gang vi gikk gjennom den "amerikanskdrevne" kanalsonen i Panama. Amerikanere kjørte el-lokene som holdt skipet midt i slusene mens de innfødte slet hele tiden med trossene og i tillegg måtte forsyne amerikanerne med leskende drikke i den sterke heten. Når vi kom frem til Baltimore v. stålverket "Sparrows point" ble jeg atter tilskuer til at de lossearbeiderne som måtte ned i lasterommene for å hjelpe grabben med å få tak i den rustrøde jernmalmen ,var i hovedsak mørkhudete som de hvite formennene opp på dekket gav kommentarer/ordre som ikke var til å missforstå. Jeg erinder at når vi seilte opp til Baltimore langs elven, passerte vi en større militær flyplass. Der kunne jeg se de store tunge B52 parkert med vinger som nærmest tok i bakken. De minte om gribber som hvilte etter en strabasiøs "matauke"
1.april 1961 var jeg atter hjemme i Bodø, jeg ville begynne på maskinistskolen i Bodø. Jeg hadde da kjøpt den lille boken: The Observers book of Aircraft -1959 utgaven som hadde gitt meg kunnskap om de overnevnte "nattflyene" som vi observert fra fotballøkka. Det var klart at det nedskutte U2 flyet var et avansert rekongnoseringsfly!
Etter all turbulens politisk og militært var det nærmest pinlig å se på tv der daværende flyplasssjef Tufte Johnsen benektet et hvert kjennskap til U2 besøkene. Selvsakt viste han om besøkene…Statsminister E.Gerhartsen hadde heller ikke kunnskap til disse besøkene, det er mer troverdig.
Den kalde krigen førte til at det rent militært ble konspirert mellom USA og de såkalte allierte ofte uten at det politiske maktapperat var informert. Amerikanerne tok seg til rette med de norske militære som nærmest medløpere…Jeg hadde en følelse av at det norske offiserskorps så på amerikanerne som en "snill onkel" som hadde gitt dem våpen, fly, flyplasser m.v. Slike velgjørere krever ofte motytelser!!
Til slutt tar jeg med følgende:
Mens jeg gikk på maskinistskolen , jobbet jeg nede på kaia som bryggearbeider. Den 7.august 1963 klappet USS "Croatan" til kaia. Skipet var et såkalt eskortehangarskip og hadde som dekkslast 13. Starfightere som med hjelp av et kranfartøy skulle losses ned på kaia og videre slepes opptil flyplassen. Jeg med flere ble engasjert til å løsne jagerne fra flydekket. De var festet med mange wire-slingser. Den norske forbindelseoffiseren kom bort til oss og ba oss pakke sammen wirene på en spesiell måte for deretter å legge dem i beholdere på flydekket. Det var den amerikanske dekksoffiseren som beordret dette. Plutselig følte jeg meg behandlet slik som så mange andre som kommer i berøring med amerikansk nedlatende holdning . Jeg fortalte med tydelighet at den jobben fikk amerikanerne ta selv! Det ble forstått.
Som det fremgår av innholdet i min fremstilling, var og er jeg fremdeles meget lite glad i den norske innsatsen i den "kalde krigen" Amerikanerne var og er bare opptatt av egen sikkerhet, krig og konflikter skal utkjempes på andre arenaer, ikke i USAs nærhet! Vi kunne fått en fremprovosert konflikt med Sovjet p.g.a. "hjelpen" fra USA!!
Referanser
Helge Wensell, Bodø. Gjengitt med tillatelse
