Junkers Ju 52/3m
I fra slutten av 20 årene trafikkerte Deutsche Lufthansa med konkurransedyktige ruter over det meste av Europa. De hadde stort sett ensartet flåte utviklet fra Hugo Junkers helmetallfly fra 1915 J-1. De var alle enmotors lavvingede monoplan. I 1924 kom det et tremotors fly kalt G-23, som på grunn av Versailletraktaten etter første verdenskrig, måtte bygges i Moskva. Senere kom også en forbedret utgave som fikk betegnelsen G-24, og ble bygget i Sverige. Denne utgaven ble brukt av mange flyselskap inkludert Lufthansa som hadde den i bruk til 1934.
Alle Junkerflyene i denne tidsperioden var kledd med korrugerte plater, som kan minne om bølgeblikk, som ga større styrke og en kunne derfor gå ned på platetykkelsen for å spare vekt. I 1930 kom et stort enmotors transportfly JU-52 som kunne ta 16-17 passasjerer, men allerede året etter begynte arbeidet med å bygge det om til tremotors JU-52/3m, i første omgang med 3 Pratt & Whitney 525 HK 9 sylinder radialmotorer. Denne typen ble meget populær og solgt til flyselskaper over store deler av verden inklusiv Norge. Enkelte av flyene ble bygget for å kunne utrustes med flottører og det var disse DNL kjøpte.
Det Norske Luftfartsselskap(DNL) startet i 1935 en rute langs Sørlandskysten og oppover Vestlandet, senere ble den utvidet videre nordover og omfattet deler av Nord-Norge. Ruten ble opprettholdt til i 1941, og etter krigen helt fram til 1956 på noen rutestrekninger i Nord-Norge. Den ble bare fløyet i den lyse årstid på grunn av de klimatiske forholdene. Etter krigen overtok Luftforsvaret noen ekstyske JU-52 til bruk i transporttjenesten både i Sør-Norge og Nord-Norge, men de ble relativt raskt faset ut bortsett fra to, «Jåmpa» og «Laila», som var stasjonert på Bardufoss og i bruk helt til i 1953.
Luftwaffe bygde en bombeflyversjon av JU-52 i 1934 som ble prøvd i denne rollen i den spanske borgerkrigen. Men i denne rollen var det mislykket, og senere ble det bare bygget transportversjoner. Under invasjonen av Norge i 1940 var JU-52 arbeidshesten, det ble fraktet i allt 29000 menn, 1.180.000 liter brennstoff og 2376 tonn forsyninger i felttoget mot Norge. Mange JU-52 gikk tapt under operasjonene i Norge. JU-52 ble brukt i mange store operasjoner som inkluderte dropp av fallskjermtropper og tauing av glidefly. Ju-52 ble bygget under hele krigen i stadig nye versjoner. Etter krigen ble det bygget en versjon i Frankrike i et antall av 400 som gikk under betegnelsen AAC 1 TOUCAN. I Spania ble det produsert 170 av CASA-fabrikken. I Tyskland blir det antatt at det ble bygget iallt 4,845, etter krigslutt var mindre enn 50 luftdyktige igjen.
Norsk Luftfartsmuseums JU-52 er en JU-52/3mg3e, som sammen med 9 andre ble kjøpt fra Tyskland til Portugals «Arma de Aeronnautica Militar» i 1938. Det var opprinnelig utstyrt som bombefly, senere ombygget til treningsfly for fallskjermhoppere. Motorene ble etterhvert skiftet ut med Pratt&Whitney R-1830 Wasp, og da «Forca Aera Portuguesa» ble utskilt som egen forsvarsgren i mai 1952, fikk flyet serienummeret 6306. På slutten av sin operative karriere fløy 6306 som treningsfly for navigatører fra Tancos flystasjon. I 1972 ble flyet lagret utendørs på Alverca. Norsk Luftfartssenter fikk i 1993 overta 6306 mot å restaurere et lignende fly for det Portugisiske Flyvåpens flymuseum. 15 mann fra Bodø Luftfartshistoriske Forening reiste i oktober 1993 til Alverca i Portugal, demonterte vinger, haleparti og understell på to fly, pakket og transporterte dem til kai, hvor de ble lastet ombord i en norsk lastebåt. Etter at flyet kom til Bodø i desember 1993, ble det restaurert utvendig, malt og merket, vinger haleparti og motorer montert.Flottører var ikke å oppdrive, så de ble bygget i foreningens lokaler.Alt dette i løpet av 4 måneder, etter en enorm innsats av foreningens medlemmer for at flyet skulle være ferdig til åpningen av Norsk Luftfartssenter i Bodø i mai 1994. Flyet er malt som en JU-52 som var i DNL’s tjeneste før krigen.
