Godt gjort, frøken Gidsken!

Sommeren 1928 havarerte Umberto Nobile med et luftskip i nordområdene. Roald Amundsen mistet livet i et flyhavari på vei nordover for å unnsette ham. Det skremte ikke en tjue år gammel kontordame fra Narvik. Påvirket av sommerens hendelser bestemte Gidsken Jakobsen seg for å bli flyger.

Skjønt liten og spinkel som en «10-års guttunge», som en avis skrev om henne, begynte Gidsken å lete etter en flyskole. På Kjeller og i Horten ville de ikke ta imot henne, der fikk bare menn komme. Vinteren 1929 reiste Gidsken i stedet til Aero-Materiels Flygskola utenfor Stockholm. Av atten elever var hun eneste kvinne. Etter to måneder mottok Gidsken privatførersertifikat, attpåtil som kullets beste elev. Fra før av hadde Norge bare en kvinnelig flyger, Dagny Berger, men hun hadde allerede gitt seg.

I august 1929 kjøpte Gidsken et åpent, toseters sjøfly i Helsingfors. Flyet ble døpt «Måsen» og fløyet hjem til Narvik. 18. desember, midt på svarteste vinteren, stakk Gidsken og en finsk flygervenn som het Ville Leppånen, i vei på langflyging til Oslo. Hensikten var ifølge Gidsken å få flyet registrert. Iført tettsittende benklær, tykke beksømstøvler og en varm sweater suser Gidsken og hennes finske venn sørover langs kysten: Bodø, Helgeland, Steinkjer, Trondheim og derfra til Stryn og Lærdal. Fra Lærdal flakser de over Filefjell, ned Valdres og til Oslo. Overalt blir de møtt av skuelystne. Tjue år etter Cederstroms flyging i hovedstaden er det fortsatt mange i Norge som aldri har sett et fly. Flere steder holder de to flygerne oppvisning. Looper og «korketrekkere» sjokkerer alle. Skoler tar fri, og i Stryn må gudstjenesten utsettes. Flyet var skrøpelig, «et vrak», sa Gidsken. Flottørene trakk vann, noe som skapte vansker ved avgang og når flyet skulle stige. Sterk vind fikk flyet til å knirke og knake i sammenføyningene, en dør blåste ut. Over Filefjell tok vinden tak i flyet, og de var bare 20-30 meter fra å havne i fjellsiden. 21. januar 1930 landet Gidsken Jakobsen og Ville Leppanen i hovedstaden. Ferden hadde vart i 34 dager, men bare 15 timer hadde de vært i lufta. Noen syntes dette var et morsomt faktum. Men Norge er langt fra nord til sør, og været hadde vært barskt. Underveis var det satt to rekorder: Ingen hadde tidligere krysset Filefjell, og ingen hadde noensinne fløyet landet på langs om vinteren. Nord-Norge hadde fra gammelt av vært den mest avsondrede delen av riket. Med Gidskens pionerferd var rikssamlingen kommet et skritt videre.

	Godt gjort, frøken Gidsken!

skrev en avis.

Antakelig hadde Gidsken et talent for å dramatisere seg selv som folk i samtiden ikke var oppmerksomme på. Fra Stryn sendte hun flygerhabitten med post til Oslo. Slik lettet hun flyet så det steg raskere, men ga samtidig tyngde til en oppfatning av flygingen som en kald vinterekspedisjon. Nå var hun blitt «så vant til å fryse», sa hun etterpå, at hun ikke lenger hadde «noe vondt av det». Slik forsøkte Gidsken å stille seg i den lange rekken av norske menn som hadde frosset seg til heder og ære på vinterlige ekspedisjoner. Gjennom eggende uttalelser i avisene oppfordret Gidsken kapitalsterke mennesker til å støtte henne økonomisk. Far hennes, en storkar etter nordnorske forhold, rådde ikke over de midlene som var nødvendige for å holde en flyvirksomhet gående. Som Roald Amundsen var Gidsken tvunget ut på tiggerferd i det fattige bondelandet. Vinterferden var sportsbedrift og reklame, ment for å skrape i hop penger. Berømmelse var en ekstragevinst.

Hvordan reagerte publikum? Gidsken er en

	eksentrisk dame som vil være noe utenom det almindelige

skrev rasende arbeidere i Narvik da det ble kjent at far hennes, kapitaleieren og trelasthandleren, ville betale en kostbar flyopplæring for henne. «De penger som nu skal ødelegges borte i Stockholm er penger som hr. Jakobsen paa en maate har suget ut av sine medarbeidere.» Der var klassekampen.

Da Gidsken kom til hovedstaden, var bildet snudd opp ned. «Jeg følte meg som en fattig finn fra Nordland, vi var liksom ikke noe. Det var fantastisk forskjell på Oslo og Nordland.» Nord-Norge var ennå i 1930 en avsondret del av riket, lenger var ikke utbyggingen av nasjonen kommet. Selvsagt var det overalt mennesker som reagerte på at en ung kvinne ble flyger. Unge frøkner skulle helst gifte seg og få barn, det var forventningen. Da barndomskjæresten nektet Gidsken å kjøre bil, gikk hun fra ham. Innen hun var fylt 28, hadde Gidsken stiftet tre flyselskap og overlevd to livsfarlige havari.

I 1936 var det slutt. Blakket for penger og med frynsete troverdighet etter ulykkene innså Gidsken at framtiden tilhørte andre flyselskap. Hun reiste i stedet hjem til Narvik og overtok farens trelasthandel.

Referanser

Gynnild, Olav. "Begynnelsen".Norsk Luftfart gjennom 100 år, (2005). Norsk Luftfartsmuseum 2005. Gjengitt med tillatelse.