Gjenreising inn i kald krig

Tyskerne etterlot seg et nedkjørt land med store ødeleggelser. Vi hadde små ressurser og mye som måtte bygges opp igjen. Sporene etter 5 års krig og okkupasjon skulle fjernes. Samtidig så vi konturene av en ny konflikt mellom gamle allierte, Sovjetunionen på den ene siden, og de vestallierte på den andre. Norge måtte orientere seg varsomt i dette landskapet. Krigen hadde også gitt den bitre erfaring at vi hadde behov for et bedre forsvar. Vi gikk dermed sammen med våre vestlige allierte i den nystartede Atlanterhavspakten - NATO - i 1949. Da Koreakrigen brøt ut i 1950, og Sovjetunionen begynte en voldsom militær utbygging på Kola-halvøya, vedtok NATO en sterk utbygging av de militære styrkene i medlemslandene. I motsetning til i 1940, hvor vi trodde Norge var militært uinteressant, ble det fort klart at i den nye, verdensomspennende konflikten som seilte opp, lå vi midt i skuddlinjen. Vår grense mot Sovjetunionen og Nord-Atlanteren ble en viktig flanke. Med fremveksten av raketter ble vi også liggende midt i løypa for eventuelle amerikanske og sovjetiske rakettangrep. Vi opplevde derfor flere tiår med en voldsom økning av våre militære styrker, finansiert av NATO. Vårt Luftforsvar ble et av de mest avanserte i verden. Den kalde krigen gjorde Norge til et luftfartsland. Nye flyplasser og sivile flyruter ble etablert over det ganske land. Tyngdepunktet for vår militære utbygging ble Nord-Norge, den tidligere klart fattigste landsdelen. I skyggen av atombomben og den kalde krigen opplevde Norge generelt og Nord-Norge spesielt, den største velstandsveksten i vår historie.