Flyvninger på Østen fortsetter
Oljestripe og radiofyr
Flyvnigner på Østen fortsatte, og det ble jo mer og mer organisert slik at det var ganske fornuftig lagt opp. Vi hadde jo også forandret litt på ruten slik at vi gikk via Sharja hvor vi også hadde en overnatting. I Sharja lå vi da nede på Oman peninsula. Vi overnattet der i et gammelt fort. Det var en runway lagt ut i ørkenen med en oljestripe og et radiofyr. Våre prosedyrer der var jo at vi alltid skulle fly over Sharja radiofyr og så da vestover eller nordvestover ned mot havet, og så svinge tilbake til Sharja. Det var jo en standard prosedyre, og selskapet tillot ikke noen å gå under 8000 fot før de hadde passert Sharja radiofyr på nordvestbanen som vi sa.
Det var et rutemessig opplegg, og det kunne jo til sine tider være vanskelige værforhold, og vi hadde jo enklete turer hvor vi returnerte fra Bangkok pga været opp mot Calcutta var for vanskelig for oss, og vi måtte bare snu og gå tilbake. Vi kom da gjerne ut mot en liten øygruppe Taiwai, hvor vi da hadde en eneste front av cumulus, formasjoner, tordenvær, lyn, alt mulig. Vi hadde ikke radar, og vi hadde heller ikke trykkabin. Vi kunne ikke stige opp, vi måtte bare gå tilbake og lande igjen i Bangkok, så det kunne ha sine problemer, men generelt så kom vi jo fram da. Vi fløy jo mye rundt disse uværsskyene eller områdene for å unngå enhver turbulens. 8-10.000 fot var jo en høyde som ga deg veldig mye turbulens hvis du for det første kom inn i sånne områder, eller værområder.
Vi hadde jo også andre problemer. Vi hadde jo taifun-warnings i Hongkong bl.a., og vi hadde en tur ut der med LN-HAU Simonsen som co-pilot og Lilledal som flight engineer. Vi skulle da ligge i Hongkong noen dager, men den gang ei. Vi kom opp til Hongkong den 2. oktober 1949, og neste dag så ble taifun-flagget (stormflagget) heist på et lite tårn litt øst av Peninsula hotel. Det var et lite høydedrag der, og det var jo da en signalstasjon hvor flagget kom opp at taifun-warning. Vi forsøkte jo da å få tak i passasjerne våre den 3. men det tok litt tid. I mellomtiden hadde jo alle de flyene som da var i Hongkong fløyet ut, for hovedbanen var fremdeles i bruk. Vindforholdene var slik at man kunne ta av. Det hjalp ikke oss noe, for vi hadde jo ikke fått alle passasjerne, så det drøyet litt ut over ettermiddagen før vi kunne komme ut til plassen med dem. Da hadde vindforholdene snudd slik at vi kunne ikke bruke hovedbanen. Vi måtte bruke en kortere runway slik som gikk fakta mot Kolon, og der var det jo oppbygd, det var jo sykehus og alt mulig bortover der. Samtidig var banen spadd opp på venstre side for vår avgang da mot vest. Det var ca 90 cm grøfter langs hele banen, og banen var kortet inn på bredden, og vi måtte da ha commander i Hongkong’s tillatelse til å ta av for det var ikke noe bra forhold.
Taifun og brannvarsling
Det fikk vi pga jeg hadde jo vært ut og inn av Hongkong ganske mange ganger, så jeg hadde ikke noe problem med det. Vi fikk våre passasjerer ombord, startet opp og taxet ut. Det blåste ganske kraftig, og det var klart at taifun var ikke langt unna. Vi fikk linet opp på runway’n, sjekket våre motorer og var klar til å gå. Det gikk jo ganske bra da, for den første halvdelen av take off’n, men så plutselig så overspeedet den ene motoren, nr. 1 som overspeedet, men vi hadde så pass mye speed at jeg torde ikke trotle tilbake og prøve å stoppe. Vi måtte bare prøve å holde flyet noenlunde på senterlinjen, så vi ikke fikk drifte over til den oppspadde området. Det ga en del motstand med denne propellen da, men Lilledal greide å få trotla den tilbake, eller togla’n, som vi sa, på en eller annen måte, slik at vi fikk den under kontroll. Det gikk jo ganske fort, så vi hadde ikke mange sekundene til rådighet, og fælt lite til å tenke oss om på.
Vi fikk den under kontroll, og da hadde vi så pass fart at vi kom i lufta, med litt drift og sidevind, men i det øyeblikket vi for så vidt trakk understellet opp, så begynner det å brenne på nr. 3 motor på høyre side. Vi får på brannvarsling, lys, og det er heller ikke da noen sånn særlig hyggelig stemning i cockpit’n, for vi beveger oss da vestover mot sykehuset, og jeg skriker til Simon og hører om han kunne se det brant, og han svarer at så vidt han kan se, så brenner det ikke. Og da tenkte jeg, all right, vi bare fortsetter, la motoren skrike, og det røde brannlyset på. Vårt første problem var da å gå klar av disse bygningene bortover, sykehuset bl.a. Vi måtte også da gjøre opp vår mening, eller i hvert fall jeg for mitt vedkommende. Hva skal vi gjøre?
På den andre siden av dette lille landområdet Kowlon, så lå Stonecater Island, og da hadde vi bortover mot Landtaw? Island. Så hvis det hadde vært fyr i vingen, eller brann, så ville jeg bare satt flyet ned på vannet og regnet med at vi hadde fått litt folk som hadde kommet ut kanskje og tatt oss opp, men uværet var ganske sjenerende, det var ganske kraftig. Men etter en stund så gikk fakta lyset ut, og brannvarslingen opphørte uten at vi hadde gjort noe, vi hadde ikke stoppet motoren, vi hadde ikke tatt noen brannaksjon på den av den simple grunn: vi torde ikke. For hadde vi stoppet den, hadde det vært ensbetydende med at vi måtte hatt satt oss på vannet.
Vi svinget da østover, og storm og værforhold var ganske sjenerende, men vi kom nå opp til 8000 fot og fikk satt kurs sydover, eller sydvestover da mot Bangkok. Og fakta var at vi da fløy til Bangkok, og det tok 6 timer. Det var fakta 6 timer nattflyvning, for så fort vi kom i luften så ble det mørkt. Og vi var jo veldig glade da, at vi ikke hadde hatt noe mere problemer, for turen til Bangkok gikk ganske greit. Vi passerte altså kysten av Vietnam ved Hui, og så da nedover til Bangkok. Det var ikke noe problemer, og vi landet jo da som sagt på Danhuang i Bangkok, og i hvertfall stemningen i cockpit var god, at det hadde gått så bra, og at vi hadde greid oss, for jeg tror ingen av oss som satt i cockpit og så fremover, hadde noe særlig tro på at vi ville greie disse villaene bortover og dette området, så vi så for oss en nødlanding på havet i Hongkong-bukten, men det gikk bra.
Det som kanskje var mest sjenerende for oss, det var at da vi for så vidt hadde flyet under kontroll, så erklærte vi jo da en nødsituasjon, og ba om å få lov til å komme inn og lande, men det ville de ikke. Værforholdene hadde forverret seg da så ganske dramatisk på de få minuttene at Hongkong ikke ville ta ansvaret for å klarere oss for landing, og jeg tror neppe vi hadde greid det på den korte banen. Da måtte vi helt inn under fjellet og bygninger, og en meget vanskelig innflyvning for å lande inn til vinden. Hovedbanen kunne vi ikke bruke, for der blåste det så mye sidevind at vi hadde vel ikke mulighet til å komme ned, pluss det var jo også en del turbulens da, for det er jo en del fjeller rundt Hongkong der, så vi hadde ikke store valget, det var enten å landet på havet, eller å fortsette til Bangkok hvis forholdene lå til rette, og Gud skje lov, det gjorde det.
Vi landet jo da i Bangkok, vi parkerte flyet, og vår grand mekaniker, vi hadde jo en mekaniker der som tok vare på det tekniske, og ellers så var det jo flyplassmyndighetene da som tok over flyet for overnatting. Vi reiste jo da inn til vårt sted da i Bangkok som het Bangsu. Det var altså da en villa som Braathen hadde leid med svømmebasseng og ganske komfortabel. Det var jo tjenere der som laget mat og holdt det hele gående, så vi kunne ikke klage. Vi fikk jo da en ekstra dag i Bangkok da, av den simple grunn at vi tok jo av før tiden fra Hongkong, og vi skulle jo holde ruten og schedule hjemover. Men vi var i hvertfall glade da vi gikk til sengs i Bangsu. Så neste dag tilbragte vi da i Bangkok i avvente av regulær rutetid til Europa da, eller hjemover. Men vi fikk jo også høre nyhetene fra Hongkong. Stormsenteret hadde jo passert omtrent rett over Hongkong, og store ødeleggelser, til og med en stor båt som lå til ankers ute i bukten der, brøt sine ankeringsmuligheter, dvs ankerne røk fakta under stormkastene, og båten ble skyllet opp på land. Å få en 5000 tonner opp på stranda er jo heller ikke så veldig enkelt å få ut igjen, så en del ødeleggelser var det på grunn av denne taifun, så vi var jo veldig glade da, at vi hadde kommet oss av gårde og kommet ut av Hongkong-området. Og vi må vel også si at vår agent der, det var jo Wallem og Co., de var veldig flinke til å få tak i disse passasjerene. De visste hvor de bodde, og de hadde dem under kontroll slik at dette muliggjorde avgangen vår. Hadde vi ventet lenger, så hadde vel flyet blitt skadet i vindkastene, eller i det hele tatt om det ville fløyet igjen. Turen gikk jo da videre tilbake til Europa, og jeg tror ikke vi hadde noe særlig problemer på resten av turen.
Referanser
Transkripsjoner gjort av intervju Gunnar Eigil Støltun hadde med Carl Ludvig Larsen. Gjengitt med tilatelse.
