Fallskjermens historie - den tidlige historien
Den sivile fallskjermhoppingens tidlige historie er sammenfallende med den militære hoppingen, med opprustning og kriger og med utvikling av transportfly. Utviklingen av fallskjermutstyr og utprøving kostet penger bl.a. til løfteapparater - ballonger og fly. Det var de militære som hadde økonomiske midler, og som utviklet det som senere skulle bli fallskjermsporten.
Militært sett er et fallskjermhopp bare en transportmåte til strid, samt en forsyningsmåte. En fallskjerm med snorer, sekk og seletøy består av tekstiler som tåler strekk, og relativt få andre deler av metall som opptar trykk. Verden over preges fallskjermhoppere av kameratskap og samhold, også sivilt, og militære fallskjermstyrker er ofte elitestyrker. Det ser ut at alle militære fallskjermhoppere har vært frivillige, og ikke utkommanderte. Særlig under 1. verdenskrig (1914-1918) og under første del av 2. verdenskrig (1939-1945) erfarte man at hvis engelske avdelinger mistet alle sine offiserer, så stoppet de opp. Franske avdelinger reagerte på omtrent samme måten, mens polske og tyske avdelinger fortsatte å kjempe. Man trodde først at de tyske soldatene ble opplært i kadaverdisiplin. I virkeligheten ble de opplært i hard disiplin, men de skulle vise initiativ, og en menig kunne godt ta kommandoen over flere lag hvis det var behov for det. De tyske troppene ble den gangen regnet som verdens beste soldater. Dette kommandoproblemet var stort sett fraværende blant fallskjermtropper og andre elitesoldater som er "individuelle lagspillere".
Fabler om luftkrig har eksistert i århundrer. Grekerne fablet om overraskende å fly krigere bak ryggen på fienden. Det krevde to ting: fallskjerm og fly. Derfor har utviklingen av fly egnet for fallskjermhopping en plass i historien til både militær og sivil hopping. Fallskjermer begynte som en sivil syssel i Kina fra 1200-tallet hvor fallskjermliknende utstyr ble brukt til kunststykker på sirkus og som straff for fanger. Italieneren Leonardo da Vinci konstruerte og eventuelt prøvde en pyramideformet fallskjerm i år 1514. Det første dokumenterte fallskjermhoppet ble uført sent på 1700-tallet da den franske konstruktøren av varmluftsballonger, Joseph Montgolfier, slapp en sau i en kurv med en 7 fots fallskjerm fra et tårn i Avignon i Frankrike. Det første mennesket som hoppet fallskjerm var franskmannen Andre-Jaques Garnerin, som den 22. oktober 1797 hoppet fra en varmluftsballong fra 915 meters høyde ved Paris. Fallskjermen var en stor,paraplyliknende sak. Andre hevder at de første fallskjermhopperne var Jaques Charles og Nicolas Robert som hoppet 1. desember 1783. Napoleon var inne på å sende 2.500 varmluftsballonger, hver med fire soldater, fra Frankrike til England, et par timer før en invasjon over den engelske kanal fra England til Frankrike.
Det første nødhoppet i fallskjerm ble foretatt av polakken Jordaki Kuparento fra en brennende ballong over Warszawa 14. Juli 1808. I 1837 skjedde det første dødsfallet ved fallskjermhopping da Robert Cocking hoppet fra 1.700 meter og fallskjermen hans falt fra hverandre. Dette forårsaket meget lenge en alminnelig mistro til fallskjermer. Den franske astronomen Lelandes løste problemet med at fallskjermene svingte fra side til side og slapp ut luft fra kanten av kalotten. Lelandes introduserte et hull midt i fallskjermkalotten, som slapp ut en stabil, vertikal luftstrøm. Dette ble demonstrert i 1887 av en amerikansk hopper, kaptein Thomas Baldwin, som også oppfant seletøyet med ben-, bryst¬ skulder- og ryggstroppper for fallskjermer. De første fallskjermene ble laget av lin, senere silke. I 1890 demonstrerte de tyske oppvisningshopperne Paul Letteman og Kaethe Paulus den første bruk av fallskjermer som var brettet sammen og pakket i strømpe (fallskjermbag).
Disse fallskjermene og alle tidligere fallskjermer var "automatiske" som enten var foldet ut før hoppet eller som ble trukket ut av en beholder festet til luftfartøyet og ut i luftstrømmen. Dette var utilstrekkelig for luftfartøyer som beveget seg. I 1908 konstruerte Leo Stevens den første fallskjermen som kunne åpnes av hopperen med en utløsersnor "ripcord". I 1911 fikk en italiener Pino patent på en sammenbrettbar fallskjerm i en ryggsekk. Pilotskjermen var formet som en lærlue, og foldet seg ut og trakk ut hovedskjermen. Frittfall fallskjermer ble ikke brukt i vesentlig grad før i 1920.
Brødrene Wright utviklet det første vellykkede motordrevne flyet i USA i 1903. Første mann til å hoppe med fallskjerm fra et fly var den amerikanske armekapteinen Albert Berry. I mars 1912 hoppet han fra 460 meters høyde over Jefferson's Barracks nær St. Lous fra et toseters fly med skyvepropell. Fallskjermen hadde diameter 36 fot og var pakket i en beholder under flyskroget. Barry satt på en trapes som var festet til fallskjermsnorene. Andre nevner Grant Morton som skal ha hoppet i 1911 fra et Wright Model B fly over Venice Beach i California. Morton skal ha holdt sin sammenbrettede fallskjerm i armene og kastet den ut i luften under hoppet.
I første verdenskrig 1914-1918 ble det brukt fallskjermer til artilleriobservatører i kurver under svært brennbare hydrogenballonger som ble vinsjet opp og ned. Hvis ballongen ble angrepet av fly og før ballongen tok fyr, så hoppet observatøren ut av ballongkurven i en fallskjerm som var i en konisk beholder festet til ballongkurven. Så kom de tyske luftskipene med brennbar hydrogen som bl.a. bombet London. Jeg tror ikke besetningen hadde fallskjermer? Kanskje fordi de kunne bli sugd opp i den voldsomme brannen i luftskipet? Jager-, observasjons-, foto- og bombeflyene kom også med første verdenskrig. Til å begynne med nektet de engelske myndighetene at jagerflygerne deres skulle få fallskjermer - de antok at da forlot piloten flyet for tidlig. Tyskerne var først ute med å innse at de burde berge personer fra luftfartøyer med en fallskjerm utviklet av Kaethe Paulus; og engelskmennene, franskmennene og amerikanerne fulgte etter. En østerriksk flyger fra keiserriket Østerrike-Ungarn var den første til å hoppe ut av et skadet fly på den Russiske fronten i 1916. Tre måneder senere hoppet en annen flyger ut. I 1917 hadde fallskjermen bevist sin eksistensberettigelse, og både tyskerne og engelskmennene utstyrte etter hvert sine fly med dette livreddende utstyret. I 1918 var nødfallskjermer i alminnelig bruk på alle fronter. Tyskerne var ledende på dette feltet.
Fallskjermene var da pakket som en pute som flymannskapet satt på. Tyskerne brukte Heincke Sack modellen, engelskmennene typene Caltorp eller Guardian Angel. Inne i pakksekken var fallskjermen festet til en line som igjen var festet til flyet, slik at fallskjermen ble trukket ut av pakksekken når flymannskapet hoppet ut av flyet. Med offentlig støtte utviklet man i USA en fallskjerm som kunne utløses manuelt etter et fritt fall. 19. April 1919 foretok Leslie Leroy Irvin det første frie fall med landing i fallskjerm. Senere fikk flygerne sete-, rygg- eller brystfallskjermer med manuell utløsersnor (ripcord), slik at de selv utløste fallskjermen.
Franskmennene hadde under slutten av krigen sluppet ned noen tomanns sprengningslag som ødela tyske kommunikasjoner. Dette er den første kjente luftlandsetting bak fiendens linjer.
Den amerikanske brigadegeneralen William Mitchell, som da var oberst, foreslo 17. oktober 1918 for den amerikanske sjefen for det amerikanske ekspedisjonskorpset i Europa, general John J. Pershing, at det burde brukes en divisjon infanterister med maskingevær til å hoppe fra bombefly for å innta festningsbyen Metz bakfra. Planen ble godkjent, men ikke gjennomført på grunn av forsynings- og tekniske problemer, og første verdenskrig sluttet 11. november 1918 klokken 1100.
General William Mitchell demonstrerte hopp fra et Martin bombefly av seks bevæpnede fallskjermsoldater ved Kelly Field i Texas i 1928, men vant ikke gehør for fallskjermtropper i USA. Churchill hadde som marineminister under første verdenskrig foreslått å utdanne fallskjermtropper, men vant ikke frem i England. Den militære hoppingen var korte fritt fall av typen "tell til tre og trekk". Det var italienerne som bl.a. utviklet teknikken med utløsning av skjermen med line festet i flyet, linehopping.
I 1927 var Italia det første landet til å forsøke praktisk militær fallskjermhopping. De hadde utviklet den hånd- eller lineutløste fallskjermen "Salvatore", i stedet for "ripcord"-typen nødfallskjermer utviklet av Leslie L. Irwin og som ble brukt av flymannskaper. I 1930 hadde således Italia trent flere bataljoner i fallskjermhopping, og som gjorde flere masseutsprang i de italienske koloniene i Afrika som var Libya og italiensk Somaliland.
I 1929 hadde England patentert seletøyet med sentrallås som tillot hurtig frigjøring fra fallskjermen etter landing med et enkelt slag på låsen, som ble produsert av Irving Air Chute Co i Buffalo, New York. Det var særlig italienerne og russerne som ledet utviklingen av fallskjermer og fallskjermfly etc. frem til 1930-tallet. Da begynte også andre land enn USA og Canada å eksperimentere med militære fallskjermer, fly egnet til fallskjermhopping og fallskjermtropper og taktikk for disse. Dette gjaldt bl.a. Polen.
Fallskjermsoldater kan komme overraskende og overrumple fienden. Men soldatene har med seg lite utstyr og har derfor begrenset og kort kapasitet for strid uten forsterkninger. De er også meget avhengig av værforholdene ved landingen. Etter innføringen av helikoptre har disse overtatt transporten av soldater over korte avstander, mens fallskjermsoldater fremdeles har sin berettigelse over lengre avstander når det ikke er tilgjengelige flyplasser.
Militære lineutløste hopp foretas fra 250 til 350 meters høyde. Hitler-Tyskland fallskjermtropper hoppet vanligvis fra 60 meters høyde. Noen hopp så som den amerikanske Operation Just Cause i Panama ble foretatt fra ca. 150 meters høyde og uten reserveskjerm. Under 2. verdenskrig var det bare USA som brukte reserveskjermer. Hoppere uten stridsutstyr kalles "Hollywood-hoppere", mens hoppere med stridspakning og våpen kalles "Combat Equipped" og hoppere med bare våpen kalles "Combat light". Fallskjermsoldater er trenet for både dag- og natthopp. Den vanligste fallskjermen etter 2. verdenskrig var den ikke styrbare 32 fots T-l OD med synkehastighet 5,5-6,5 m/s. MC- l D fallskjermer kunne styres og har en liten hastighet forover. Både militære og sivile utsprang foretas vanligvis fra sidedør(er) eller fra halerampe hvis flyet har en slik. I sjeldnere tilfeller foretas utsprangene fra helikoptre.
Etter 1950 ble det utviklet kjøretøyer som er lette nok til å bli sluppet ned i fallskjerm, så som den amerikanske M 1 13 og den utrangerte Sheridan stridsvognen. Sovjet utviklet BMD-1 og BMD-3 pansrede kjøretøyer. Helikoptre kan også transportere kjøretøyer som den tyske Wiesel AWC, LAV-25 og den britiske CVR(T) med larveføtter. Tungt utstyr plasseres på aluminiumspaller, som slippes med 100 fots (30 meters) fallskjermer, og kan bli dratt ut fra haleramper av fallskjermen. Slike slipp krever erfarne fallskjermriggere slik at fallskjermen balanserer lasten riktig under nedstigningen og ved landingen fra lav høyde. Under store fallskjermslipp, slippes det tunge utstyret først.
Før 1. verdenskrig og i mellomkrigstiden ble sivil flyging brukt ved oppvisninger, noen ganger med lett bygde "liksom" låver som flyene kjørte tvers igjennom, såkalte "Barnstormers". Flyene var mest to-dekkere, og fallskjermhopp inngikk noen ganger i oppvisningene for at hopperen skulle livnære seg en stund. Anskaffelse og drift av fly var dyrt. Det var amerikanske sivile fallskjermhoppere (skydivers) som i 1930-1950 årene utviklet mer sofistikerte metoder og kontrollerte fritt fall teknikker for stabilisering av hopperen og formasjonshopping (Relative Work - RW). Leo "Birdman" Valentin perfeksjonerte fritt fall aerobatikk og sportshopping, men han døde på grunn av utstyrsfeil i et hopp med finervinger i 1956.
I 1948 patenterte Francis Rogallo den såkalte myke deltavingen som var en styrbar flyvinge. Rogallo-vingen ble styrt som et glidefly,og førte i 1960-årene til paraglidere, hang-glidere etter 1966, para-ski fra 1971 til ultralett autogiro og andre små eksperimentelle fly fra 1974. Dette ledet også til BASE-hopping fra faste punkter (Building-Antenna-Span-Earth).
Etter 1950 kom det så smått i gang organisert og regulert sivil og militær sportshopping med konkurranser etc. Franskmenn hoppet for moro skyld, og det første sport verdensmesterskapet i fallskjermhopping ble holdt i Bled i Jugoslavia i 1951. Det ble innført sertifikater og utviklet opplæringsmetoder og sikkerhetsbestemmelser. Materiellet og hoppteknikkene og regelverket ble forbedret. "The Parachute Club of America" ble stiftet i 1957 og ble senere "The United States Parachute Association - U.S.P.A. U.S.P.A. merket ble etablert i september 1961 og registrert som varemerke i 1962. 16. august 1960 satte oberst Joseph Kittinger den bestående verdensrekord i New Mexico ørkenen ved å hoppe fra 102.800 fot (31.251 meter) fra en spesiallaget heliumballong med mannskapskapsel. Frittfallet varte 14,8 minutter og han kom opp i nær lydens hastighet i de større høydene.
Fra 1930-tallet utviklet flere land fly og luftbårne tropper som besto av fallskjermtropper for masseutsprang, fallskjermjegere for spesialoppdrag, og tropper som ble brakt inn med fly eller i glidefly slept av fly. Flyene og glideflyene kunne også ta med seg tyngre våpen, transportmidler og forsyninger som bl.a. ammunisjon, mat og drivstoff. Silke var et dyrt og lite sterkt materiale som ikke tålte belastning av tyngre utstyr i fallskjerm, den glatte silken revnet. Da den etter hvert billigere nylon ble tilgjengelig til produksjon av fallskjermer med duk av ripstop-typen, så ble det hilst med glede både av militære og sivile. Men selv nylon er ikke sterkt nok for tungt utstyr, og det brukes andre materialer, dels med forsterkningsbånd. Hvis et panel i skjermen da ryker, så vil forsterkningsbåndene otte hindre at riften sprer seg til andre paneler. Men store lastefallskjermer erstattet etter hvert glideflyene, og amerikanerne introduserte lastesekken. Etter at skjermen hadde åpnet seg firte hopperen sekken ned i en lang line, slik at belastningen og fallhastigheten ble lavere når hopperen landet.
På den militære siden fikk man mange harde lærdommer både under øvelser og krig. Innsats av fallskjermtropper skapte overraskelse og forvirring, men det var ikke nok. Det krevde gode transportfly, godt utstyr og særlig radioutstyr for å få samlet soldatene og godt utdannet personell - og ikke minst overlegenhet i luften. Tyskerne fikk harde leksjoner ved invasjonen av Kreta og de allierte ved invasjonen av Sicilia. Begge invasjonene medførte enorme tap hos fallskjermstyrkene. Selv med lærdommene fra disse luftlandsettingene, ble også de amerikanske 101 og 82 Airborne Divisions spredt over et stort område i Bretagne. De nådde få av sine mål under luftlandsettingene under invasjonen i Normandie 5. og 6. Juni 1944. Det samme gjaldt de britiske og polske luftlandsettingene under operasjon Market Garden ved Arnhem i Holland i september 1944.
I dag ser det ut til at masseangrep ved fallskjermslipp er over. Fallskjermhopperne i et fly kalles "stick" (pinne, stokk). En last med personell som skal forflyttes med fly kalles "chalk" etter bruk av hvitt kritt på flyskroget for å merke eller oppdatere antall personer og utstyr. For tilbakevending fra alle romferder (unntatt med den amerikanske romfergen), så brukes det fremdeles fallskjermer. Romfergen ble bygget for å overvinne fallskjermenes vektbegrensninger. Først fra 1960-tallet begynte det å komme en vesentlig sivil utvikling av fallskjermer, fallskjermutstyr, ulike teknikker og opplæring. Dette omtales ikke her.
Under 2. verdenskrig 1939-1945 brukte begge parter - både de allierte og Hitler-Tyskland med våpenfeller - luftlandsettinger for å innta viktige mål så som broer, flyplasser og oljerafinerier. Målene ble holdt et døgn eller to til andre tropper kunne overta.
Hitler-Tysklands Blitz-krieg (Lynkrig) var basert på at stridsvogner brøt igennom en kort front og kjørte videre med få motoriserte infanteristyrker uten å vente på større infanteristyrker, og under et luftherredømme. Både landsstyrkene og luftstyrkene hadde et godt innbyrdes radiosamband og et godt radiosamband seg imellom. Det var kombinasjonen av stridsvogner, luftherredømme og ikke minst gode radiosamband som muliggjorde Blitzkrig.
Ved store avstander så som i Nord-Afrika, Russland, Frankrike og i Østen, så kunne et storangrep fra begge sider fortsette opp til 500 kilometer før angrepet stoppet opp på grunn av for lange forsyningslinjer og mangel på forsyninger.
Innhold |
Eksterne linker
- Definisjon av fallskjerm
- Her er videoer som viser detaljer av fallskjermutstyret inklusive seletøy. Legg merke til at hopperen løper motvinds etter landingen for å få skjermen til å legge seg. De allierte lærte mye av de tyske fallskjermtroppene
- Mer detaljer om bl.a. utstyr og selve fallskjermen
- Noe beskriver utdanningen, mens resten er propaganda. De tyske fallskjermjegerne hadde 10 bud. I Norge gjelder bare følgende bud: En fallskjermhopper må tåle alt!
- [1]
- Her kommer du i forbindelse med militære fallskjermenheter i mange land
Fallskjermspill
DVD'er
- ”Airborne warfare”
- ”Waffen SS”, siste del ”Airborne Warfare”, har samme innhold som DVD’en
- ”Airborne Warfare”, men noen flere detaljer.
Videoer
Sanger
Referanser
Faye, Axel. "Fallskjermens historie". Oslo 2009. Gjengitt i bearbeidet form med tillatelse.
