Fallskjermens historie - USA
Etter første verdenskrig (1914-1918) ble det i 1919 gjort forsøk med den første fritt fall fallskjermen, en 38 fots Model-A skjerm med flat sirkulær kalott av silke med 40 paneler og 40 bæreliner. Skjermen hadde et 40 tommers ventilasjonshull som ble kontrollert av tykke gummibånd, og var pakket i en sekk som ble festet på ryggen av hopperen. Denne modellen ble senere endret til en 24 fots skjerm i en setepakke. Det ble lagt ned mye arbeid i videre utvikling av skjermen og 28. april 1919 ble den nyeste modellen prøvet fra 1.500 fot. Etter det ble fritt fall fallskjermer akseptert.
Både i USA og i andre land fortsatte eksperimenteringen og utviklingen. Den første fallskjermen, type S1, som ble standardisert av U.S. Army Air Corps i 1926, var av setetypen med en flat sirkulær 24 fots kalott og med tre-punkts utløsning av seletøyet. Type S2 kom året etter med 28 fots kalott.
Major Hoffman som var sjef for fallskjermenheten ved Wilbur Wright Field, Dayton, Ohio utviklet en triangulær skjerm i 1929. I 1932 ble den triangulære skjermen standardisert som seteskjerm type S3. S3 ble modifisert som en øvelsesskjerm C1 som kunne brukes både som sete og ryggskjerm. Den første skjermen som kunne tas hurtig på inne i luftfartøyer var brystskjermen A-1.
I USA ble det fra våren 1939 eksperimentert med å slippe ned brannmenn i fallskjerm ved store skogbranner. Det første operasjonelle hoppet av brannmenn ble utført 12. juli 1940 i Martin Creek området i Nezperce nasjonalskog (park) i Idaho.
For de militære fallskjermsoldatene ble innført drillen: "Stand up" - "Hook up" - "Check your gear" - "Stand in the door" - "Red Light" - "Go!". "Hook up" betydde at hopperen festet utløserlinen sin til wiren inne i og langs flyet litt over hodet på hopperen. Fallskjermhoppere og flymannskaper hadde en av to typer førstehjelpspakker festet til hjelmen. Hver pakke inneholdt forbinding, torniket, morfinsprøyte, 8 sulfadiazine tabletter, 5 femgrams poser med sulfanilamid og en kort bruksanvisning.
Det var amerikanerne som innførte den såkalte slippsekken som ble firt ned i en line fra fallskjermhopperens seletøy like etter at fallskjermen hadde åpnet seg. Sekken traff bakken først og fallskjermhopperens fallhastighet minket. På den måten kunne en fallskjermsoldat få med seg langt mer utstyr, ammunisjon, mat og vann.
US Army
Hærens toppledelse var ikke stemt for luftbårne enheter, men president Franklin Delano Roosevelt støttet tiltaket. General George Catlett Marshall (senere Marshall-hjelpens far) fikk 25. Juni 1940 etablert en 50 mans US Army prøveavdeling under generalmajor William C. Lee for å utvikle hensikt, strategi og taktikk for luftbårne operasjoner. Avdelingen var en del av 29. infanteriregiment. Dets første hopp ble utført 16. august 1940 fra et B 18 bombefly av en løytnant fulgt av en vervet menig ved Lawson Field, Fort Benning i vestre sentrale del av Georgia. Generalmajor William Carey "Bill" Lee var den første sjefen for fallskjermskolen ved Fort Benning, og anses som far til de amerikanske luftbårne styrkene. Siden fallskjermsoldater var infanteri til fots som ble fraktet luftveien, begynte utdannelsen som infanterist ved Fort Benning. Den første fallskjermtypen for feltutstyrte fallskjermsoldater for bruk i lav høyde var T-1. T-1 hadde to fallskjermsekker med utløserliner, som var permanent festet til en sele med to skulderstropper, "risere". På ryggen var det en 28 fot flat sirkulær hovedskjerm av tekstil og på brystet en 22 fot flat reserveskjerm. En nyere utgave T-3 hadde lettere remmer, og en lineutløst utgave var T-4. I 1944 ble hurtigutløsning av seletøyet standard for US Army Air Corps, og var montert i seletøyet til fallskjermer av setetypen (S-5), fallskjermsoldattypen (T-7), brystskjermen (A-4) og ryggfallskjermen (B-9).
USA var det første og også det eneste landet som utstyrte sine fallskjermsoldater med reserveskjerm under 2. verdenskrig 1939-1945. I alt dannet den amerikanske hæren fem divisjoner (11., 13., 17., 82. og 101.) divisjoner og seks andre enheter (503., 509., 517., 550., 551. og 555.) under 2. verdenskrig. Hærens fallskjermmerke var spesiell for hver avdeling og ble brukt fra 23. mars 1941, og ble opprinnelig brukt av "the Marines". I 1941 foretok Arthur H. Starnes i USA det første autentiske HALO-hoppet (High Altitude Low Opening) fra 30.800 fot (9.360 meter) med åpning i 1.500 fot (456 meter) for å bevise at flygere kunne overleve ekstremt forsinkede åpninger av fallskjermen fra defekte fly. Det første stridshoppet ble utført nær Oran i Algerie i Nord-Afrika 8. november 1942 av deler av 509. Fallskjerm infanteri, og uten bruk av glidefly.
Det luftbårne angrepet over størst avstand ble foretatt 8. november 1942. Da fløy 509. fallskjermbataljon 2.400 kilometer fra England over Spania for å hoppe og innta to flyplasser nær Oran i Nord-Afrika. En uke senere 15. november 1942 ble det foretatt et tilsvarende angrep for å sikre flyplassen Youk-Les-Bains ved grensen til Tunis.
I det fjerne Østen ble det på New Guinea brukt fallskjermtropper fra den amerikanske hæren som hurtige forsterkninger, og de landet mot liten eller ingen motstand fra japanerne, ofte på amerikansk kontrollerte flyplasser.
Fallskjermsoldater fra 503 regiments stridsgruppe hoppet i kamp i Markham dalen på Papua og på Correigidorøya og dets festning i Manillabukten i den andre Filipine-kampanjen. Ved invasjonen av Sicilia i 1943 ble det brukt 4 brigader med luftbårne styrker. Verdien av landingene på Sicilia var ikke av så stor taktisk betydning, som erfaringene som ble vunnet for senere bruk av luftbårne styrker.
Det ble imidlertid regnet med at det ville vært behov for store fallskjermstyrker hvis det hadde blitt amerikansk invasjon av Japan.
I krigen mellom Nord- og Syd-Korea i 1950-1953 utførte amerikanerne - som en del av FN-styrken - fallskjermangrep i Syd-Korea. I Korea brukte den amerikanske hæren helikoptre for å landsette to brigader, og senere kom helikoptre i alminnelig bruk for å landsette også større styrker med soldater.
I 1968 hoppet 800 amerikanske fallskjermsoldater i Syd-Vietnam. I ettertid ser man at det skulle ha vært brukt mer fallskjermtropper i Viet Nam og i ett samlet og overraskende masseslipp, etterfulgt av bevæpnede helikoptre og slipp av lette armerte kjøretøyer. Amerikanerne brukte fallskjermtropper ved Operasjon Golden Pheasant 17. mars 1988 i Honduras, i Panama i 1989 og i Haiti i 1994.
De amerikanske Special Operation Forces begynte offisielt fra 1964 med militær fritt fall (MFF) fallskjermtrening for hopping fra både høye og lave høyder.
I dag utdannes amerikanske soldater til fallskjermhoppere i løpet av 3 uker ved "Black hats" (sorte berets) fra 507. fallskjerm infanteriregiment ved Fort Benning i Georgia. Den første uken praktiseres landing og landingsfall og prosedyrer i og ved flyet. Den andre uken praktiseres utsprang fra tårn og landing. Den tredje uken foretas fem hopp fra fly. Etter 12 hopp fra fly kan offiserer og underoffiserer få tilleggsutdannelse som hoppmestre av 82. luftbårne divisjon ved Fort Bragg eller Fort Benning.
Det læres inn fem trinn. 1) Riktig utsprang, kontroller kroppsstilling og tell. 2) Kontroller kalott og ta straks kontroll over kalotten. 3) Hold skarp utkikk etter andre hoppere under hele nedstigningen. 4) Sideslipp eller snu deg mot vinden og forbered deg til landingen. (Sideslipp med skjerm type T-l OD foretas ca. 30 meter over bakken). 5) Land.
US Marines
De amerikanske landgangstroppene Marines - noen ganger feilaktig kallt marinesoldater - er landbaserte og spesialutdannet til å foreta landstigninger og holde ut til de kan få avløsning av regulære soldater etter noen dager.
Såkalte Marinesoldater var mindre avdelinger infanteri som var stasjonert på kolonimaktenes og særlig engelske krigsskip, og som ble satt i land for å sikre havner og slå ned uroligheter.
De amerikanske Marines eksperimenterte med fallskjermslipp så tidlig som i 1927, men formell trening av fallskjermsoldater begynte først i mai 1940 ut fra de tyske fallskjermoperasjonene i Europa. Opprinnelig var den amerikanske marinen ansvarlig for opplæring og utstyr. Men i oktober 1940 var det utdannet tilstrekkelig med Marine fallskjermsoldater til å la "the Marines" opprette sin egen fallskjermskole ved Lakehurst i New Jersey. Den første kampklare avdelingen var organisert i mars 1941. I desember 1941 var det to kampklare fallskjermbataljoner.
Det var store planer for bruken av fallskjermbataljonene, men ingen av dem ble virkeliggjort. I stedet inngikk de tre første bataljonene i vanlige Marines regimenter og kjempet som elite infanteri i slaget om øya Guadalcanal i Stillehavet. I mars 1943 ble de tre fallskjermbataljonene samlet i IMAC fallskjermgruppe, som straks etter ble døpt om til 1. Marine fallskjermregiment og flyttet til Cape Torokina, hvor de igjen kjempet som eliteinfanteri. Som nevnt ble det lagt mange planer om å foreta fallskjermslipp, men de ble ikke gjennomført på grunn av mangel på transportfly, avstandene til målene og den flytende taktiske situasjonen. Dette medførte at Marine fallskjermavdelingene aldri utførte noe stridshopp. 1. Marine fallskjermregiment ble deaktivert i februar 1944 og soldatene dannet kjernen i 5. Marine divisjon.
"The Marines" brukte Hærens nye fallskjermmerke fra 21. mars 1941. Marines materiellkontrollør merke (Riggers badge) ble senere modifisert og brukt etter 2. verdenskrig som the Marines offisielle fallskjermmerke.
Referanser
Faye, Axel. "Fallskjermens historie". Oslo 2009. Gjengitt i bearbeidet form med tillatelse.
