Fallskjermens historie - Tyskland

I 1890 demonstrerte de tyske oppvisningshopperne Paul Letteman og Kaethe Paulus den første bruk av fallskjermer som var brettet sammen og pakket i en sekk (fallskjermbag). Otto Lillienthal gjenførte mange vellykkede turer med selvbygde glidefly til han døde i 1896. Under første verdenskrig (1914-1918) var tyskerne foregangsmenn for å utstyre flygere med fallskjerm. Tyskland var den tapende part og ved freden, som ble undertegnet i Versailles 28. juni 1919, ble det tidligere keiserriket Tyskland pålagt en rekke restriksjoner. Tyskland fikk bl.a. ikke lage militære fly, og de store tyske flyfabrikkene etablerte seg i utlandet eller samarbeidet med utenlandske flyfabrikker. Ut fra Lillienthals forsøk ble det i mellomkrigstiden og frem til 2. verdenskrig (1939-1945) utført utallige turer med glidefly fra bakketopper, og Tyskland hadde mange glideflypiloter.

Da Adolf Hitler kom til makten 30. januar 1933 brøt Tyskland bestemmelsene i Versaillesfreden. Omtrent halvparten av de tyske flyselskapene var i virkeligheten et begynnende luftvåpen. Tyskland opprettet et flyvåpen med den fargerike og populære riksmarskalk Hermann Göring som sjef. Göring var jagerflyess fra 1ste verdenskrig, og hadde Keisertysklands høyeste militære utmerkelse "Blå Max". Etter inspirasjon av russernes resultater, ble det 23. februar 1933 opprettet en politiavdeling "Wecke" som utførte sitt første aktive utsprang under en innenlands aksjon. Fallskjerm politavdelingen inngikk senere i de militære fallskjermstyrkene som i 1938 ble samlet under det nye tyske luftforsvaret med general Kurt Student som sjef, og en fallskjermskole ved Stendal (Borstel) nord for Berlin med major F. W. Immans som sjef. Skolen hadde 3-motors Junkers JU 52 som øvelsesfly. Den første treningsgruppen ble kjent som "Ausbildungskommando Immans", og startet undervisningen 3. mai 1936. Den tyske hæren skulle levere tropper for luftlandsetninger. Det ble etter hvert dannet en tysk 7. fallskjermdivisjon, som dannet kjernen i en rekke fallskjermavdelinger fra 1. fallskjermdivisjon til den 9 fallskjermdivisjon. De var utstyrt som motoriserte infanteridivisjoner og ble ofte satt inn som "brannslukkere". Etter midten av 1944 fikk de ikke lenger fallskjermtrening, og bare trening som elitesoldater.

For propaganda ble den tidligere tyske verdensmesteren i boksing, Max Schmeling, kledd opp i fallskjermutstyr og avbildet i utsprangsstilling i døren til en JU 52. Fallskjermjegernes marsjsang var "Rot scheint die Sonne" (Rød skinner solen). Avdelingssang styrker samhold og kameratskap.

De tyske fallskjermjegernes og de luftbårne tyske styrkene fikk enorm innflytelse på andre lands tilsvarende styrker, både for de positive og de negative sidene. Det gjaldt utvalg av personer, utdannelse, bekledning, utstyr, våpen, hoppteknikk og militær bruk av styrkene. Siden de var utgangspunktet for andre lands fallskjermstyrker, er de beskrevet i detalj.

Krigsinnsats

Adolf Hitler (tysk ironisk klengenavn: Gröfaz = Gröste Feldherre Aller Zeiten - Alle tiders største feltherre) nektet å bruke fallskjerntropper under krigen mot Polen i 1939, fordi han ville ha fallskjermenhetene inntakt som en overraskelse mot de allierte. De første tyske stridshoppene var 9. april 1940 som et ledd i Operasjon Weserubung, som var angrepet på Danmark og Norge. Fallskjermsoldatene angrep begge endene av Vordingborg bro som forbandt Kjøpenhavn med fergeterminalen, og Masnedø fort som voktet Storstrømbroen mellom Falster og Masnedø og to flyplasser og flybasen ved Ålborg i Danmark, som alle ble tatt uten kamp. Aalborg ble brukt som mellomlanding for flyginger til Norge. Første gang de tyske fallskjermtroppene kom i kamp var på Sola flyplass. Fornebu var forlatt etter kamp mellom tyske og norske jagerfly. Det ble fløyet inn tyske soldater med JU 52. Den initiativrike tyske kommandanten på Fornebu fikk også fløyet inn et musikkorps, og lot soldatene med korpset i spissen marsjere inn i og besette Oslo. De tyske soldatene som skulle ha besatt Oslo, var med den tyske krysseren Blucher, som var senket i Drøbaksundet.

Det ble sluppet fallskjermjegere på Dovre 14. April som ble nedkjempet av norske styrker i løpet av fem dager. Det var første gang de tyske fallskjermjegerne tapte en kamp. Mens frivillige norske arbeidere mot høy betaling snekret trelemmer for tyskerne til rullebanen på Værnes flyplass, så lettet tyske fly fra Værnes og bombet Hegra festning som var innen synsvidde, og Bodø ble bombet i brann. Det ble fra Værnes også fløyet inn noen fallskjermjegere som forsterkninger til alpejegerne til den østerrikske generalen Eduard Dietl, ved Bjørnvatten nær Svenskegrensen ved Narvik. Tyskerne hadde gått i land i Narvik fra tyske destroyere som senere ble senket av den engelske marinen, og tyskerne rykket frem til Gratangen. De ble imidlertid slått av polske, franske og norske soldater og jaget opp til Bjørnfjell. Det var første gang den tyske hæren og marinen tapte et slag. Derfor er det Place du Narvik i bl.a. Paris.

Å sprenge en bro kan hindre både fremrykking og tilbaketrekning av stridsvogner og andre kjøretøyer. Tyskerne var sterkt avhengig av olje som dels måtte fremstilles syntetisk av kull, og transporten ble etter hvert flyttet over på kanalnettene i Belgia, Nederland, Frankrike og i Tyskland. Broene over kanalene var derfor viktige.

10. mai 1940 slapp tyskerne 41 glidere med ca. 400 mann over tysk territorium. De gled stille i morgengryet inn i Belgia over Nederland, og hindret ødeleggelsen av bl.a. tre viktige broer over belgiske kanaler for tyske panserstyrker. Fra Køln kom ni glidere, hver med 10 soldater og 1 flyger, og landet på toppen av det belgiske fortet Eben Emael som hadde 1.200 mann for å beskytte de tre broene. De tyske troppene hadde et nytt tysk våpen, "hulladningen", som sprengte hull i fortets 70 millimeter tykke panserkupler. Tyske fallskjermtropper ble brukt i Nederland sammen med tropper som ble fløyet inn med JU 52 landfly. I Rotterdam landet fallskjermjegere på et fotballstadion, og kapret en trikk som kjørte dem til deres mål. På elven Meuse landet tyske sjøfly, og soldatene klatret opp på den nye Meuse-broen og kuttet ledningene til sprengladningene. Det manglet ikke på oppfinnsomhet. Nord for Rotterdam kapret tyske fallskjermjegere tre flyplasser som ble brukt for å fly inn tyske tropper.

Men det flate landskapet med like åkre forvirret mange tyske flygere slik at de slapp fallskjermtroppene på feil sted. Nederlenderne hadde også lært av hendelsene i Norge, og sendte panserkjøretøyer nordfra for å hindre flere landinger. Ved Valkenburg ble tyskerne møtt av sterk skyting, de tyske JU 52 sank til akslingene i gjørmen og andre fly fant ikke noe sted å lande og returnerte. Dette var en av de få gangene hvor en flyplass som var tatt av fallskjermtropper, ble gjenerobret. Ved Ypenburg ble 11 av 13 JU 52 skutt ned i flammer. Ved Ockenburg ble flyplassen sperret av flyvrak, det er derfor man lander utenfor en flyplass og så inntar den. Tyskerne var de første til å slippe ned falske fallskjermtropper i 1940, bestående av dukker fylt med halm for å skape panikk, og få fienden til å omdisponere sitt forsvar.

I Frankrike fløy tyskerne inn spesialsoldater, de såkalte Brandenburgere, med Fiesler Fl 156 Storch kortbanefly, som landet ved broer umiddelbart syd for 10. tyske panserdivisjon på vei gjennom Ardennene. Neste gang tyske fallskjermtropper hoppet var i slutten av april 1941 ved begge ender av broen over Korintkanalen i Hellas. Men like etter ble broen truffet ved en feil av engelsk artilleri. De engelske og greske avdelingene nord for broen ble tatt til fange av tyskerne.

Hele den 7. tyske luftdivisjonen sammen med den 5. alpejegerdivisjonen inntok Kreta fra 20. mai 1941 (operasjon Merkur) ved å hoppe ut over og besette flyplassen Malerne i vest og senere flyplassen ved Heraklion i øst, som hadde betongrullebane. De to allierte divisjonene på Kreta hadde dårlig utstyr og manglet transport. Men de visste når og hvor det tyske angrepet ville komme, da den tyske koden var knekket. Det hindret de tyske fallskjermjegerne i å få forsterkninger og forsyninger det første døgnet da hver fjerde tysk fallskjermjeger døde. Senere ble det fløyet inn flere fallskjerm- og alpejegere med JU 52 fly. Tyskerne led så store tap at Hitler senere ikke ville bruke fallskjermslipp av tropper ved større operasjoner. Et tysk¬italiensk angrep på Malta (Hercules) ble avlyst. Ironisk nok medførte fallskjermangrepet på Kreta at de allierte besluttet å opprette større fallskjermstyrker. De tyske fallskjermstyrkene ble i stedet brukt som elite infanteri, og er særdeles berømt for sin motstand av den 1. fallskjermdivisjonen ved Monte Cassino i Italia i 1944. De allierte kalte dem der de "Grønne djevlene" på grunn av deres 3/4 lange kamuflasjejakker.

Et unntak var SS fallskjermjegerbataljon 500 som var en straffebataljon med bl.a. 4 nordmenn. De ble utdannet ved det tyske flyvåpenets fallskjermskole nr. 3 i Vrna ka Banja i Serbia og trente i Ungarn. 25. mai 1944 under operasjon Rösselsprung” hoppet 314 mann ut om natten over byen Drvar i Serbia og 340 fallskjermjegere landet i glidefly.

Under krigen ble over 54.449 tyske fallskjermsoldater drept i kamp, og over 8.000 er fremdeles savnet i kamp. Den tyske våpengrenen som hadde de største tapene i 2. verdenskrig var U-båt våpenet. Der døde ca. 70 % av styrken, ca. 28.000 mann av 42.000.

Fallskjermer

De tyske fallskjermene var basert på de italienske Salvatore skjermene og var de verste fallskjermene som ble brukt under 2. verdenskrig. De var av typen RZ (Ruckenpackung Zwangauslosung), lineskjermer og uten reserveskjerm da utsprangshøyden ofte var nede i 60 meter. Skjermene kom i forskjellige versjoner, mest av versjonene RZ 16 og RZ 20 med en enkel stropp mellom hopperens seletøy og skjermen. Hopperen hadde da ansiktet vendt ned og hadde polstrede knær og albuer for et forover landingsfall. Det var merkelig at de tyske fallskjermjegerne hadde en slik fallskjerm, fordi tyske flybesetninger hadde skjermer med to løftestropper slik som de allierte også hadde. Det var mange skader under landing selv om hopperen hoppet ut forover med rett kropp. Det var omtrent umulig å ha noe kontroll med skjermen under nedstigningen. Landingen forover hindret også hopperen i å ha med seg noe utstyr annet enn en revolver, noen håndgranater og av og til en maskinpistol. Men arrangementet og den nyutviklede fallskjermen RZ-16/20 tillot hopperen å bruke sine våpen mot bakken under den korte nedstigningen. De tyske fallskjermsoldatene måtte stole på våpenbeholdere som ble sluppet sammen med dem, og som det tok tid å finne og åpne.

Skjermen var festet til seletøyet med 4 clips. Disse var vanskelige å åpne etter landing, akkurat som på de amerikanske fallskjermene, hvis hopperen var under beskytning eller hvis hopperen ble dratt av skjermen. Hver jeger hadde en kniv som kunne kutte fallskjermlinene. Skjermenes åpningssjokk var hardt, men de åpnet på under 40 meter og ga hopperen kort tid under eventuell beskytning under nedstigningen. Ved invasjonen av Kreta ble brukt fallskjermer med forskjellige farger for kamuflasje, og for å identifisere ledere og våpenbeholdere. Tyskland manglet silke til fallskjermer, som de fikk fra Japan med lasteskip som brøt de alliertes blokade, såkalte Sperrbrecker (Sperrebrytere).

Våpen

De tyske fallskjermtroppene hadde mange typer og spesielt modifiserte våpen. De var de første til å få de beste og nyeste våpnene så som angrepsrifler og rekylfrie kanoner. Det mest kjente var det gassdrevne halvautomatiske automatiske geværet FG 42, som det ble produsert 10.000 av, og som bare fallskjermtroppene fikk. Det var helautomatisk med åpent sluttstykke for kjøling og halvautomatisk med lukket sluttstykke for nøyaktighet. Det hadde to små støtteføtter (bipod), et 20 skudds magasin på venstre side og det veide nær 4,5 kilo med fullt magasin. Det brukte standard 7,62 millimeter patroner som egentlig var for kraftige for geværet, og selv med støttebena var geværet vanskelig å kontrollere under automatisk ild.

De fleste fallskjermjegerne brukte de vanlige maskinpistolene MP 38 og MP 40 (kalt Schmeisser av de allierte) og Mauser rifler med sluttstykke og ladegrep. Noen fallskjermjegere brukte en kortere og sammenleggbar utgave av Mauseren, men den hadde sterk rekyl og stor munningsflamme. Senere i krigen ble noen fallskjermjegere utstyrt med MP 44 og 3. og 5. jegerdivisjon brukte denne i slaget om Ardennene, mens 1. og 4. jegerdivisjon brukte MP 44 i Italia. MP 44 kunne brukes som hel- eller halvautomatisk maskinpistol og brukte en kortere og mindre kraftig versjon av standard 7,62 millimeters patronen, og var produsert av presset metall. MP 44 er forløperen til alle moderne angrepsrifler. Produksjonen kom i gang i 1944, men tilfredsstillet ikke behovet for antall våpen. Til tross for sin prioritet endte de fleste fallskjermjegerne opp med standard Mauseren ved krigens slutt i mai 1945.

De tyske fallskjermjegerne hadde det som antakelig var annen verdenskrigs beste maskingevær MG 34 og senere MG 42. MG 42 var lettere og billigere å produsere enn MG 34, fordi MG 42 besto mest av presset metall. Det veide litt over 11,5 kilo og skjøt hele 1.300-1.400 skudd i minuttet. Det var lett og hurtig å skifte løpet, maskingeværet tålte mye støv og skitt og med en tripod var det et middels tungt maskingevær. Hver tysk tropp (10-12 mann ved full styrke) hadde et lett MG 42 maskingevær, som kompenserte for det langsomme Mausergeværet. MG 42 var avgjørende for tyskernes evne til tilbaketrekninger gjennom krigen, og er prototypen for alle moderne lette maskingevær for generelt bruk. En lett modifisert type ble etter 2. Verdenskrig standardvåpen i de tyske, italienske og jugoslaviske hærene.

Tyskerne var de første til å bruke rekylfritt artilleri, og brukte en 75 millimeter versjon allerede ved erobringen av Kreta. 75 millimeter versjonen veide 145 kilo og ble delt opp og sluppet ned i fallskjerm. En 105 millimeter versjon veide 388 kilo og ble brukt av tyske fjelljegere og av fallskjermjegere.

To typer trangborede antitank kanoner på 28 og 42 millimeter ble brukt av de tyske fallskjermjegerne. De hadde stor virkning ut fra sitt kaliber, men mangelen på metallet tungsten til ammunisjonen stoppet produksjonen i 1943. 28 millimeter utgaven av kanonen veide bare 1 18 kilo.

En av de mest vellykkede modifikasjonene av standard utstyr var kortversjonen (K for Kurz) av 81 millimeter bombekaster. Den sparte betydelig vekt uten å tape i rekkevidde. Noen ingeniørenheter av fallskjermjegerne brukte ett-støts flammekastere som opprinnelig var utviklet for SS-troppene. (SS = Schutz Staffel = Beskyttelsesavdeling = opprinnelig Hitlers livgarde.)

Våpen og utstyrsbeholdere

De tyske fallskjermtroppene kunne bare ha en pistol og noen håndgranater på seg på grunn av seletøyet og landingsfallet forover. Derfor slapp de i fallskjerm mange våpenbeholdere (Waffenhalter). En 40 manns avdeling trengte ikke mindre enn 14 slike beholdere bare for våpen og første ammunisjon. Beholderne var 1,5 meter lange og var firkantede med 40 centimeter sider. De ble festet under vingene eller i bomberom i flyet og kunne ta 91 kilo eller maksimalt 118 kilo utstyr. Beholderne hadde støtpute i enden, og noen av dem hadde små hjul og en trekkstang som kunne monteres på beholderen etter landingen. Første prioritet for fallskjermsoldatene etter landingen var å finne beholderne, som var merket med bånd i forskjellige farger som viste hva beholderen inneholdt.

Kjøretøyer

Tyskerne hadde ikke noe kjøretøy slik som den lettvekt allierte Jeepen, som kunne slippes i fallskjerm eller tas med i fly/glidere. Tyskerne hadde sykler og motorsykler, som vanligvis var 750 kubikkcentimeters BMW med sidevogn for transport og rekognosering. Motorsyklene hadde tauekrok slik at de kunne slepe lette antitank kanoner eller lett artilleri. Taueegenskapene var dårlige og særlig ute i terrenget. Begrenset brukte de såkalte "Kettenrad" som var en motorsykkel med larveføtter på hver side bak forhjulet. Med en 1.000 kubikkcentimeter motor og vekt 1.200 kilo hadde den bedre terrengegenskaper og trekkraft enn motorsykkelen, men var vanskelige å laste og losse fra en Junkers JU 52.

Klær og utstyr

Fallskjermjegerne hadde et stort utvalg av spesialklær. Fordi de tilhørte flyvåpenet hadde de blå uniform. Blusen var kort og åpen i halsen med skjulte knapper under slagene. Uniformsbuksen hadde en lomme på høyre hofte for kniven til å kutte fallskjermliner med. Kniven ble holdt nedover og utløst slik at bladet kom fram og låste seg når man slapp utløseren. Buksene hadde åpninger i siden i knehøyde for å stikke inn og feste knebeskyttere. Eventuelle albuebeskyttere ble festet utenpå ermene.

Opprinnelig hadde fallskjermtroppene høye sidesnørte støvler, som ble erstattet av frontsnørte støvler. Senere fikk de vanlige hærstøvler. De brukte ulike typer av knelange (3/4 lange) overtrekksjakker (smocks). Overtrekksjakkene og den kantløse hjelmen var varemerke for fallskjermjegere. Overtrekksjakken ble båret over uniformen og utstyret for å hindre at dette hektet seg opp i fallskjermlinene. De første grå eller grågrønne overtrekksjakkene hadde bein som man trådte inn i, og det var en farlig operasjon å få av seg overtrekksjakken etter landing. Senere modeller hadde ulike kamuflasjemønstre, og trykknapper nederst så man kunne "lage" seg bein.

De første fallskjermhjelmene ble laget ved å kutte av nakkeskjermen på den tyske standardhjelmen. Senere hjelmtyper var laget spesielt for fallskjermtroppene med bedre hakeremsystem, og hjelmene var polstret innvendig. Hjelmene hadde ofte et tekstilovertrekk i samme kamuflasjemønster som overtrekksjakken.

Fallskjermjegernes bandolær var av tekstil og ble båret rundt halsen. Det hang ned på begge sider av brystet, hadde to løkker bak for beltet og hadde 12 lommer for 120 patroner. Det var også et bandolær med åtte lommer for 20 skudds magasiner for FG 42 maskingevær. De som hadde MP 38 eller MP 42 maskinpistoler hadde to poser som hver inneholdt 3 magasiner. Det var også en spesiell pose for 32 skudds magasiner for MP 44, men det ble produsert lite av dem. De fleste jegerne hadde reserve MP 44 magasiner i lommen på overtrekksjakken.

Tilbehør

Stridsrasjonene for fallskjermjegerne besto av bearbeidet kjøtt og ost, frysetørret kaffe og tørre kjeks/crackers i biter. De fikk ofte rom eller brandy, og hadde Dextrose tabletter som dempet tørsten. De brukte den tyske hærens standard "Esbit" ovn som var solid og litt større enn en sigarettpakke når den var foldet sammen inklusiv det faste brennstoffet. Ovnen hadde to stillinger som rommet enten en kopp eller en bolle med væske. Når det var påkrevet fikk jegerne Benzedrine for å holde seg våkne i lengre tid. Slike piller gjør at personen tapper sine reserver og har en tendens til å falle i søvn selv i kamp når midlets virkning opphører. Pillene gir brukeren en sterk tørst, og under kamp er det vanligvis stor mangel på drikkevann.

Fly og glidefly

Nesten alle tyske fallskjermhopp ble foretatt som lineutsprang fra Junkers JU 52 fly ut fra en dør bak vingen på flyets venstre side. Junkers JU 52 kalt "Tante JU" eller "Jern-Annie" var i bruk frem til 1980-årene, og var et meget vellykket fly. Det var sterkt bygget, kunne ta 5 tonn last eller 13 fallskjermsoldater eller 18 infanterister eller 12 sengeliggende pasienter. Passasjerutgaven hadde 17 seter. Det kunne ta 455 kilo bomber og kunne utstyres med tre maskingeværer. JU 52 var robust og pålitelig, men langsomt og sidedørene var ofte for trange for last og luftslipp.

JU 52 hadde korrugerte (bølgeformede) overflater og var lavvinget. Vingeklaffene var smale og atskilt fra vingene. Flyet hadde derfor lav steilehastighet, og ble kjent som "dobbeltvinget". Skroget var rektangulært, og flyet hadde fast understell med eller uten skjermer over hjulene. Det hadde haleski som senere ble erstattet av et halehjul. Noen fly hadde flottører eller ski i stedet for hovedhjulene. Fly med to store flottører ble brukt under det norske felttoget i 1940 og senere i Middelhavet. Noen JU 52 sjøfly med en stor degaussing ring under flyet ble brukt for å få magnetiske sjøminer til å eksplodere bl.a. over Oslo havn (sett det selv).

Det ble bygget 7 av den første modellen JU 52/lm som hadde en vannkjølt motor, som ble erstattet av tre stjernemotorer eller vannkjølte diesel rekkemotorer, en motor i nesen og en på hver vinge. Motorene var av ulike fabrikat og størrelser. Noen fly hadde større lastedør på siden, andre hadde en ekstra lastedør i taket og noen hadde forsterket understell og krok for tauing av glidefly.

Tremotor utgaven JU 52/3m g7e hadde to flygere og en radiooperatør, lengde på 18,9 meter, vingespenn 29,25 meter, høyde 4,5 meter, vingeflate 1 10,5 kvadratmeter, tomvekt 6.510 kilo, største startvekt 10.990 kilo og 3 BMW 132T stjernemotorer hver på 715 hestekrefter. Maksimumshastigheten var 265 km/h, marsjhastigheten 211 km/h, rekkevidden 870 kilometer og marsjhøyden 5.490 meter. Flyet brukte 17 minutter til 3.050 meter.

En-motors utgaven fløy første gang 13. oktober 1930. Det første tremotors JU 52 fløy 7. mars 1932. JU 52 ble brukt som sivilt transportfly av 33 land. I alt ble 4.845 fly produsert fra 1931-1945 i Tyskland, i 1945-1947 i Frankrike og 170 fly i Spania 1945-1952. JU 52 ble brukt i den spanske borgerkrigen 1936-1939 både som transportfly og som bombefly. Det fraktet bl.a. marokkanske soldater fra Spansk Nord-Afrika til Sør-Spania, og deltok i bombingen av byen Guernica som hadde Spanias største våpenindustri. Byen var allerede ødelagt av artilleriild. Bombingen - vesentlig med brannbomber - hadde liten militær verdi. Etter dette ble det ikke bygget flere bombeflyvarianter av JU 52, men flyet ble brukt til å bombe Warszawa ved den tyske invasjonen av Polen i september 1939.

JU 52 var langsomt, lett bevæpnet og et lett bytte for allierte jagerfly. JU 52 måtte derfor alltid ha eskorte av tyske jagerfly i krigssoner. Mange fly ble skutt ned av luftvern og jagerfly bl.a. ved Stalingrad i 1943. På slutten av det tyske Afrika-felttoget ble 24 JU 52 med tyske forsterkninger skutt ned i den beryktede "Palmesøndag massakren" 18. april 1943, og 35 andre fly måtte karre seg tilbake til Sicilia og krasjlandet der. De tyske eskortejagerne skjøt ned bare ett alliert fly.

Enkelte fallskjermslipp av soldater bak fiendes linjer, bl.a. bak Uralfjellene i Russland, ble fortatt av andre flytyper, bl.a. Junkers JU 88 bombefly.

DFS 230 var Tysklands første angrepsglider. DFS 230 var et trangt lettvekts glidefly produsert av rør og tekstilduk, og hadde meget gode glideegenskaper. Det tok pilot og 10 soldater som satt overskrevs på en benk midt i flyet. De 4 siste soldatene satt baklengs. Flyet hadde en dør på venstre side bak, men sideveggene kunne raskt slås ut og tillate en hurtig evakuering av flyet. DFS 230 hadde senere bremsefallskjerm og noen av dem hadde bremseraketter foran. Hjulene ble sluppet etter start og landingen foregikk på en meie midt under flyet. De siste modellene hadde et maskingevær på toppen som ble betjent av den forreste soldaten. Det ble bygd over 2.000 DFS 230. Glideren ble tauet av Junkers JU 52 eller Heinkel He 111.

Go 242 fra Gotha Wagenfabrik AG var tilgjengelig fra sommeren 1941 og kunne ta tyngre last enn DFS 230. Glideflyet hadde en sentral kropp med en hengslet dør i bakkant og to bommer til halepartiet. Foran var det to dører. Glideflyet var bygd av rør, tekstilduk og tre og kunne ta 4 tonn last. Det kunne ta 20 soldater eller en lett feltkanon med trekkvogn. Go 242 hadde dårlige flyegenskaper og måtte lande straks etter at det var sluppet løs fra flyet som tauet glideflyet, vanligvis en JU 52 eller He l11. Det ble bygget 1.500 av Go 242, som vesentlig ble brukt til forsyninger på Østfronten i Sovjetsamveldet.

Messerschmitt Me 321, kalt Giganten, var det største glideflyet som noen gang har blitt brukt i aktive militære operasjoner. Vingespennet var 55 meter, det var nær 6 meter høyt, veide 12 tonn og kunne ta 20 tonn last eller 130 soldater. I fronten var det to store dører for lasting også av kjøretøyer. Glideren hadde såkalt troikaslep av tre fly, noe som var meget ustabilt og farlig. Senere ble to HE 111 bygget sammen med en sentral vinge og med i alt 5 motorer. To av disse slepte da Me 321. Det ble bygget over 200 Me 321 som ble motorisert med i alt 6 franske stjernemotorer montert på vingene, og hadde et mannskap på 5 mot 2 på gliderversjonen. Motoriseringen reduserte nyttelasten, og flyet hadde betegnelsen ME 323. Både glideflyet og den motoriserte versjonen var stabilt, men krevde lange rullebaner og eventuelt raketter under start, og det var tungt og tregt og et lett bytte for allierte fly.

For glidefly DS 230, se http://en.wikipedia.org/wiki/DFS 230 For Junkers JU 52 transportfly, se http://en.wikipedia.org_/wiki/Junkers Ju 52 Det nye tyske etterkrigsforsvaret (Bundeswehr) har i en egen divisjon i alt ca. 10.000 flybårne tropper, de fleste av dem er fallskjermtropper. Den Øst-Tyske hæren hadde i sin tid 4. fallskjermjegerbataljon, som i virkeligheten var spesialsoldater liknende US Special Forces.

Referanser

Faye, Axel. "Fallskjermens historie". Oslo 2009. Gjengitt i bearbeidet form med tillatelse.