Fallskjermens historie - Japan
I første verdenskrig (1914-1919) var Japan alliert med USA, England, Frankrike etc. mot Tyskland og Østerrike-Ungarn, og fikk som belønning noen av de tyske koloniene i Stillehavet. Japan hadde rustet opp, og fortsatte opprustingen i mellomkrigstiden og erobret Korea og Mandsjuria, invaderte Kina og hadde det Vichyfranske Vietnam som base. Under 2den verdenskrig (1939-1945) var Japan alliert med Tyskland og Italia i den såkalte Stålpakten, og gikk inn i 2. verdenskrig ved det japanske angrepet på marinebasen Pearl Harbor på Hawaii 7. desember 1941. Bl.a. USA hadde da i lang tid boikottet Japan og hindret salg av særlig olje, metaller, skrapjern og ris som Japan var helt avhengig av å importere sjøveien. Boikotten var for å hindre Japansk opprustning og en protest mot den japanske invasjonen av Kina.
Typisk for Japan begynte marinen og hæren utvikling av fallskjermtropper hver for seg, etter de vellykkede tyske luftbårne angrepene i Holland og Belgia i 1940. Den japanske marinen og hæren konkurrerte innbyrdes og hadde hver sine luftstyrker.
Marinen begynte eksperimenter med fallskjermhopping og utstyr i november 1940, og begynte å trene frivillige ved Tateyama i Japan i juni 1941. Marinens hensikt var at fallskjermstyrker skulle landsettes inne i landet litt fra kysten, før japanske sjøveis invasjoner på bl.a. de utallige øyene i Stillehavet. Det ble utdannet to enheter, hver på opprinnelig 750 mann, som skulle være aktive fra november 1941. 20. september 1941 ble det opprettet en bataljon med 520 aktive fallskjermjegere og 15. oktober den andre bataljonen med 746 aktive jegere. Den tredje avdelingen besto av 850 infanterister, og ble satt inn som luftbåret infanteri fra den erobrede flyplassen ved Kendari under den japanske invasjonen av øya Timor 20. november 1942. Marinens avdelinger hadde marineoffiserer, som hadde fått tilleggsutdannelse ved hærens infanteriskole. Treningen av fallskjermstyrkene foregikk ved hærens base på Kanto-platået. Lette våpen ble levert fra hærens lagre, tyngre våpen ble produsert av marinen. Det første treningshoppet skjedde 16. november 1941.
Japanerne oppdaget fort at på grunn av utstyrsvekten måtte de utvikle en ny "type 1" fallskjermer for fallskjermtropper. Men først i 1943 fikk fallskjermtroppene spesielle karabiner og sammenleggbare maskingevær. De første fallskjermtroppene hoppet slik som tyskerne med bare pistoler og granater, til de fikk åpnet våpenbeholdere som var sluppet ned sammen med dem. Fallskjermtroppenes tyngste våpen var 37 millimeter antitank kanoner. Den siste avdelingen av marinens fallskjermstyrker returnerte til Japan i slutten av oktober 1942, og ble oppløst.
Marinens fallskjermstyrker brukte standard grønne uniformer med mørkebrune eller sorte belter og seler, og var basert på de tyske fallskjermtroppenes uniformer. En polstret lærhjelm ble senere erstattet av en polstret stålhjelm. Det ble også brukt tyske fallskjermhjelmer. De hadde standard infanteriutstyr med ekstra patronbelte, Nambu pistol eller revolver og kniv i beltet, samt støvler. Noen ganger ble det over uniformen brukt en marine redningsvest med patroner og håndgranater.
Den Japanske hæren var tidligere ute. De utviklet en luftbåren fallskjermstyrke på slutten av 1930-tallet, men vant ikke frem hos det keiserlige militære hovedkvarteret. Etter den tyske Blitzkrigen (Lynkrigen) i 1940, ble det satt i gang opplæring, og de første frivillige hoppet i februar 1941. Treningen ble avbrutt og flyttet til Mandsjuria i mai 1941. Det første regimentet med 800 fallskjermsoldater var klart l. desember 1941, og det andre regimentet var klart i januar 1942. Disse enhetene ble betegnet Teishin (Rykk frem). Hærens styrker lignet marinens, men hærens styrker hadde flammekastere og sprengladninger. Første gang de var i strid var ved Palembang (se nedenfor) sammen med marinens fallskjermstyrker. Operasjonen var godt planlagt og 425 flybårne menn fra hæren tok til slutt Palembang flyplass, mens fallskjermtropper fra 2. regiment tok byen og dets viktige oljeraffineri. Senere ble hærens fallskjermstyrker brukt i Burma.
Etter disse vellykkede operasjonene ble det i juli 1943 opprettet 1ste glidefly stridsvogn avdeling med 4 Type 95 Ha-Go lette tanks. Denne enheten ble utvidet til en bataljon med et tank-kompani med 14 type 2 Ke-To tanks, et infanterikompani og et motorisert transportkompani. Hærens fallskjermbrigader ble organisert i Teishin Shudan som den første avdelingen på divisjonsnivå for lynangrep ved hærens hovedbase for luftbårne tropper på Karasehara flyplass på Kyushu i Japan. Sjefen var generalmajor, og enheten hadde i alt 5.575 mann.
Som luftbårne styrker i andre land hadde også de japanske styrkene store tap. Tapet av personell som krevet slik utstrakt og dyr trening begrenset derfor deres innsats til de mest kritiske tilfellene, og avdelingene ble brukt som elite lett infanteri. To regimenter ble kombinert til en gruppe som deltok i invasjonen på Filippinene. De hadde til sammen et antall menn som en standard infanteribataljon, men manglet artilleri og måtte få forsyninger fra andre enheter. Mennene var ikke lenger trenet som fallskjermhoppere, og brukte i stedet fly for transport.
Ca, 750 soldater fra denne gruppen skulle angripe amerikanske baser på øyene Luzon og Leyte i Filippinene natten til 6. desember 1944. De fløy i Kl-57 transportfly http://en.wikipedia.org/wiki/Mitsubishi Ki-57 , men de fleste ble skutt ned. Ca. 300 japanske kommandosoldater fra gruppen klarte å lande i fallskjerm i Bureauen-området på Leyte, ødela noen fly og skjøt mange amerikanske soldater, før de selv ble nedkjempet. Resten av Teishin Shudan ble i Filippinene til krigen sluttet i august 1945. Alle grader av japanske fallskjermsoldater hadde spesielle klær med pelsforede jakker og bukser, og en hette med briller. De hadde mattgule styrthjelmer med øreklaffer og hakerem. I den nederlandske kolonien Indonesia ble det brukt lette seilduksremmer (webbing) inne i hjelmen.
Hver offiser hadde lommelykt, en kartmappe og skrivesaker. Etter landingen i Palembang (se nedenfor) brukte hver offiser en grønn kakilue tilsvarende en baseball lue med en oransje stjerne foran, og hadde kaki skjorte og shorts. Hver offiser hadde en 32 kaliber automatisk pistol med renseutstyr, et kamera av Leicatypen, kikkert med kalibrering bare på den høyre linsen, og en liten ryggsekk med lærhansker, sigaretter, et antall væskefylte ampuller med medisiner og pakninger med konsentrert mat.
Underbefal og menige hadde en liten ryggsekk med ett komplett undertøyskift, et ekstra par sko og både vanlige og nødrasjoner. 3-dagers rasjonen i ryggsekken besto av 2 1/2 pund ris, 2 bokser hermetisk fisk, 2 bokser hermetisk kjøtt og en unce te. Nødrasjonen (jernrasjonen) for fallskjermstyrkene var i skiver med rismel og hvete med noen sesamfrø. I tillegg brukte de en ekstrakt av blåskjellkjøtt, svisker, konservert ingefær, malt bønnemel og såkalt norwi som er tørket tang som inneholder alkali, natriumkarbonat og jod. Slike rasjoner har blitt prøvd med hell i klimaer i Malaya, Øst-India, Filippinene, Kina, Mandsjuria og Sibir. Alle hadde en dolk eller kniv for å kutte fallskjermliner ved landingen. Noen hadde små radiomottakere på beltet. Radioer, maskingevær, lette mortere, spader etc. ble ofte sluppet for seg. Fallskjermsoldatene var ofte utstyrt med maskinpistoler og lette, sammenleggbare sykler.
For transport under øvelser og i aksjoner brukte både marinen og hæren landbaserte transportfly og bombefly og flybåter. Den første japanske fallskjermen av type 01 fra 1941, var kopiert fra og var lik den tyske RZ fallskjermen, som igjen hadde mye felles med den italienske D-30 serien av fallskjermer. Diameteren var 28 fot (8,5 meter) med en uttalt halvkuleformet kalott med skjørt og topphull. Normalt åpnet fallskjermen seg på 3 sekunder og fallhastigheten ble 16,5 fot (5,4 meter) i sekundet. Fordi den japanske fallskjermhopperen var lettere enn en amerikansk hopper, kunne den japanske hopperen ha med seg mer utstyr. For at hopperne i seksjonen lettere skulle se seksjonslederen som hoppet først, under nedstigning og etter landingen, så hadde seksjonslederen ofte en spesiell farge på fallskjermen sin. Seletøyet var modifisert til den senere type 03, som ikke hadde bærestropper fra skuldrene (risere). Fallskjermlinene var i stedet festet i et enkelt punkt forbundet med en stor D-ring bak nakken til fallskjennhopperen, for å få en mer oppreist kontrollert landing.
Den spesielle japanske metoden med å åpne den sammenbrettede og pakkede fallskjermen med line var farlig, og hadde en tendens til å feile. Hver hopper hadde også en 24 fot (7,3 meter) reserve brystfallskjerm. I det grunnleggende japanske treningsprogrammet for marinen var hopphøyden fra 300 til 500 fot (90-150 meter). Dette ga dårlig tid til å utløse reserveskjermen, særlig hvis hovedskjermen åpnet sent.
Marinen bestilte utvikling av et eksperimentelt glidefly, Yokosuka MXYS, for luftbårne operasjoner, men utviklingen ble ikke fullført. Planer om å utstyre marinens fallskjermstyrker med lette tanks av typen 95 Ha-Go, ble aldri gjennomført. Bevæpningen var lette våpen som pistoler, revolvere, rifler, bajonetter, maskinpistoler, lette maskingevær og anti-tank rifler, håndgranater, granatkastere, mortere og 37 millimeter feltkanon.
Japan slapp før 2. verdenskrig ned noen telegrafister bak de japanske linjene i Kina for å opprettholde kommunikasjonene. Marinens fallskjermsoldater ble brukt som angrepsstyrke ved invasjonen av øya Borneo i desember 1941. 849 fallskjermjegere fra marinen landet ved Menado på den nordlige delen av øya Celebes 11. januar 1942. Om morgenen 14. februar 1942 slapp mellom seksti og sytti transportfly 700-800 fallskjermjegere på begge sider av elven Moesi med liten spredning, slik at de japanske styrkene kunne samles raskt og erobret uskadet ett oljeraffineri ved Palembang på Sumatra, som da var en Nederlandsk koloni. Jegerne hadde enten maskinpistoler eller automatrifler. Hensikten var å hindre at raffineriene ble ødelagt, til en større invasjon også med fallskjermsoldater via elvene kunne overta.
Japanerne mislyktes i å ta flyplassen, og japanerne ble skutt eller tatt til fange av nederlenderne. Hærens første regiment skulle ha deltatt i angrepet, men transporten deres tok fyr under sjøreisen, og de mistet alt utstyret sitt. I stedet ble hærens 2. regiment satt inn, og deltok i kampene ved Palembang.
19. februar ble 630 fallskjermjegere sluppet ved Koepang på øya Timor og led store tap. I midten av 1942 returnerte en avdeling til sin japanske marinebase. En annen avdeling deltok i landinger uten strid i den østre delen av den nederlandske kolonien Indonesia. I 1944 omfattet hærens fallskjermtropper også tropper i glidefly med 75 millimeters kanoner og en enhet med Type 94 småtank. Ingen av hærens fallskjermtropper deltok senere i flybårne angrep, men ble brukt til selvmordsangrep på amerikanske flyplasser på øya Leyte i Filippinene og resten ble brukt som infanteri på øya Luzon. Noen få japanske fallskjermtropper ble brukt til selvmordsangrep på amerikanske flyplasser på Okinava.
Årsakene til Japans svake bruk av flybårne styrker var bl.a. Japans akutte mangel på drivstoff, den amerikanske luftoverlegenheten fra 1943 og Japans avhengighet av sjøtransport. Amerikanske ubåter prioriterte å senke transportskip som var Japans livsnerve fremfor å senke japanske marinefartøyer.
Referanser
Faye, Axel. "Fallskjermens historie". Oslo 2009. Gjengitt i bearbeidet form med tillatelse.
