Fallskjermens historie - England
Etter 1. verdenskrig (1914-1918) ble det tidligere Ottomanske riket som omfattet Midt-Østen og den Arabiske halvøya, delt opp i land og franske og engelske mandatområder under daværende Forente Nasjoner (UN - United Nations). Det engelske Royal Air Force hadde ansvaret for pasifiseringen av bl.a. stammeområdene i Nord-Irak. I 1923 bombet de landsbyene, og brukte Vickers Vernon bombefly til å landsette soldater på flater i terrenget over store avstander. Soldatene slo ned urolighetene og ble fløyet ut igjen. At stammekrigerne mistet hele familien og landsbyen sin skapte stor skrekk i, og pasifiserte stammene.
Under første verdenskrig (1914-1918) var Sir Winston L. S. Churchill marineminister og foreslo at England skulle utdanne fallskjermsoldater, men vant ikke frem.
Den tyske innsatsen av fallskjermsoldater i Norge og Danmark i 1940 (Weserubung) under 2. verdenskrig (1939-1945) vakte oppsikt i England. Men det var de luftbårne angrepene i Belgia og Holland i mai 1940 som for alvor vekket engelskmennene. Statsminister Winston Churchill fikk 22. Juni 1940 i gjennom at det skulle utdannes elitesoldater, "commandos". Det ble etablert en småbåtgruppe som opererte blant øyene i Middelhavet og på Franskekysten, langdistanse grupper som opererte i kjøretøyer bak de tyske linjene i Nord-Afrika, sabotasje- og etterretningsgrupper som kunne landsettes med småbåter, undervannsbåter og flyslipp, fjellstyrker, et regiment med glideflygere og ikke minst fallskjermsoldater for ulike oppdrag. De skulle gjøre mindre militære angrep i områder som var besatt av tyskerne og deres allierte og var alle aktive fra 22. juli 1941.
Foruten militær hensikt med utprøving av utstyr og taktikk og innhenting av informasjon, skulle commandoangrep få den europeiske befolkningen til å føle at de ikke var forlatt, og at England holdt ut. Som i andre land besto både fallskjermstyrkene og commandos av frivillige, og de deltok også aktivt i invasjoner og regulær krigføring. De fleste styrkene ble oppløst i 1945, men etablert på nytt l. mai 1947 og da samlet i Special Air Service (SAS).
SAS bekjemper i dag også terrorisme i Storbritannia og utenlands, trener guerillas i ukonvensjonell krig og deltar aktivt i antirevolusjonær virksomhet i tråd med Storbritannias utenrikspolitikk. Termen SAS og dets virke omtales ikke offentlig. Medlemmene må underskrive en erklæring om ikke å offentliggjøre noe i forbindelse med SAS. De som skriver memoarer og lignende kan bare offentliggjøre det under godkjente pseudonymer. Mottoet til SAS er "Who dares win", og personalet har sandfargede bereter.
De allierte satte hurtig i gang å trene og organisere sine egne luftbårne avdelinger. Fallskjerm treningsskole nr. 1 ved Ringway nær Manchester trente alle de 60.000 allierte fallskjermsoldatene og agentene som ble rekruttert i Europa under 2. verdenskrig.
Fallskjermtreningen foregikk i apparater hvor hopperen hadde på seg sele, og plutselig ble sluppet fra ca. 2 meters høyde for å trene landingsfall. Det ble også brukt annet utstyr før det ble foretatt øvelseshopp med fallskjerm fra en kurv under hydrogenfylte ballonger som steg opp, og ble trukket ned igjen av en vinsj. De første årene hadde elevene hodehjelmer med en karakteristisk tykk gummiforing utenpå nedre del av hjelmen.
Englands første luftbårne angrep (Operation Colossus) ble foretatt 10. februar 1941. Da hoppet 40 fallskjermsoldater fra det som ble kallt II Special Air Service, for å sprenge Tragino akvadukten (bro med vannkanal) i Sør-Italia i et dristig lynangrep. De hoppet fra Whitley bombefly som var stasjonert på Malta. Fallskjermsoldatene kom fra Nr. 2 Command som den gang hadde 500 utdannede fallskjermsoldater.
I England var det enighet om å utdanne mange flere fallskjermsoldater for tilsvarende aksjoner som i Italia. Nr. 2 Commando skulle spesialisere seg på luftbårne angrep og ble kjernen i Fallskjermregimentet (The Parachute Regiment). Natten mellom 16. og 17. november 1941 hoppet 54 fallskjermsoldater i Bir Temrad i Nord-Afrika for å ødelegge tyske jagerfly på bakken på de fremskutte flyplassene Gambut og Tmimi før operasjon Crusader som var et stort engelsk bakkeangrep på de tyske styrkene. I operasjon Biting 27. februar 1942 hoppet et kompani britiske fallskjermsoldater ved Bruneval på franskekysten og tok med seg tilbake til England nøkkeldeler av et tysk Wurzburg langtrekkende radaranlegg.
I det fjerne Østen brukte den britiske general Orde Wingate glidere for å landsette soldater bak de japanske linjene i Burma. De utviklet også et system for å hente opp glidefly med bl.a. sårede ved hjelp av transportfly med slepekrok. I jungelen har man ikke bruk for stridsvogner og kanoner, og flybårne styrker kan kjempe på like fot med fienden. England og Frankrike brukte en del mindre fallskjermslipp av soldater under avviklingen av deres kolonier rundt om i verden.
I Rhodesia (nå Zimbabwe) brukte det engelske brannvesenet en kombinasjon av fallskjermslipp og helikoptre ved store skogbranner med meget godt resultat.
Referanser
Faye, Axel. "Fallskjermens historie". Oslo 2009. Gjengitt i bearbeidet form med tillatelse.
