Fallskjermens historie - Allierte massehopp

I 1940 hadde Tyskland/Italia okkupert hele Vest-Europa, unntatt den Iberiske halvøya (Spania med Andorra og Portugal), Lichtenstein og Sveits, som alle var nøytrale under 2. verdenskrig 1939-1945. I september 1940 greide ikke det tyske flyvåpenet å knekke Englands flyvåpen, og det ble ikke noen tysk invasjon over den engelske kanal fra Frankrike mot England. Under den tyske luftbårne invasjonen av Kreta 20. mai 1941, greide ikke tyskerne å ta flyplassene den første dagen, slik at de tyske transportflyene kunne lande. Dette kostet tyskerne så store tap at Adolf Hitler etter dette ikke ville ha noen store tyske luftlandsetninger. 22. juni 1941 angrep Tyskland Sovjetunionen. 7.desember 1941 angrep Japan flåtebasen til USA på Hawaii, og USA var med i 2den verdenskrig sammen med England og andre land, kalt de allierte.

22. juni 1940 beordret den engelske statsministeren Winston Churchill at England skulle utdanne elitesoldater, bl.a. fallskjermtropper (Paratroopers). De skulle gjøre lynangrep på det okkuperte Europa både ut fra militære grunner og for å få den europeiske befolkningen til å føle at de ikke var forlatt, og at England holdt ut. Slike lynangrep bandt også tyske tropper til bevoktning og til å være i beredskap. Elitestyrkene skulle også danne grunnlaget for masseutdanning av flybårne styrker både med glidefly og fallskjermtropper. Tilsvarende utdanning ble senere foretatt i USA. Luftbårne engelske og amerikanske styrker med fallskjerm eller glidefly hadde skuldermerke med "Airborne". I tillegg hadde fallskjermtropper "fallskjermvingen".

Selv om masseinnsats av luftbårne styrker syntes å ha utspilt sin rolle etter august 1945 da Japan var slått, så beholdt de britiske, amerikanske og russiske militære så mange luftbårne enheter som budsjettene deres kunne klare. De søkte å holde et forhold på 1 til 5 mellom fallskjermtropper og infanteri. Fallskjermtroppene kostet imidlertid mye i utdannelse og i å opprettholdes, og etter hvert minket de luftbårne styrkene i omfang. Utviklingen av teknikker og bruk av fallskjermsoldater fortsatte med bl.a. vingfallskjermer som kunne ta større laster. Videre ble utviklet HALO (High Altitude Low Opening) teknikken hvor fallskjermsoldatene slippes høyt og trekker lavt i 600 meters høyde eller lavere for å unngå radarobservasjoner. En annen teknikk er HAHO (High Altitude High Opening) hvor fallskjermsoldatene med surstoffutstyr og varme klær trekker høyt og glir stille mot landingsområdet flere titalls kilometer borte. Arthur H. Starnes i USA foretok i 1941 det første autentiske HALO-hoppet (High Altitude Low Opening) fra 30.800 fot (9.360 meter) med åpning i 1.500 fot (456 meter). Hensikten var å bevise at flygere kunne overleve ekstremt forsinkede åpninger av fallskjermen fra defekte fly.

Bruk av luftbårne styrker

Det ble utviklet og forsøkt en rekke strategier for bruk av fallskjermsoldater både i mindre avdelinger for spesielle mål og masseslipp som en del av en fremrykking. Fallskjermsoldater og glidefly har sine fordeler og ulemper Den viktigste og ofte avgjørende fordelen er overraskelsesmomentet. Den største ulempen er at fallskjermsoldater alene kan bare holde ut i et kort tidsrom, for eksempel i noen dager. Derfor kom glidefly som kunne ta tyngre utstyr tidlig inn i bildet. Alle større luftbårne operasjoner etter 1941 (Kreta) var basert på utstrakt bruk av glidefly for tyngre utstyr sammen med fallskjermsoldatene, og fallskjermsoldatenes og glideflyenes historie falt derfor sammen fra 1941.

En annen svakhet ved luftbårne styrker var at de på grunn av spredningen var lette å avskjære på bakken før de nådde sine mål. I luften var de forsvarsløse mot selv småkalibrede våpen. Transportflyene var meget sårbare da mange av dem ikke hadde selvtettende bensintanker og de måtte fly lavt og rett mot stedet der fallskjermhopperne skulle lande. For å finne frem til landingsområdene utviklet de allierte teknikken med "sporfinnere" som hoppet først og satte opp merker i form av små radiofyr, fakler, lys og fysiske merker på bakken. Tungt utstyr kunne ikke slippes i fallskjerm før på slutten av 2. verdenskrig da de allierte begynte å eksperimentere med sterkere og syntetiske materialer så som nylon. Store lastefallskjermer kunne da erstatte glidefly.

Selv om masseinnsats av luftbårne styrker syntes å ha utspilt sin rolle etter august 1945 da Japan var slått, så beholdt de britiske, amerikanske og russiske militære så mange luftbårne enheter som budsjettene deres kunne klare. De søkte å holde et forhold på 1 til 5 mellom fallskjermtropper og infanteri. Fallskjermtroppene kostet imidlertid mye i utdannelse og i å opprettholdes, og etter hvert minket de luftbårne styrkene i omfang. Utviklingen av teknikker og bruk av fallskjermsoldater fortsatte med bl.a. vingfallskjermer som kunne ta større laster. Videre ble utviklet HALO (High Altitude Low Opening) teknikken hvor fallskjermsoldatene slippes høyt og trekker lavt i 600 meters høyde eller lavere for å unngå radarobservasjoner. En annen teknikk er HAHO (High Altitude High Opening) hvor fallskjermsoldatene med surstoffutstyr og varme klær trekker høyt og kan gli stille mot landingsområdet flere titalls kilometer borte. Arthur H. Starnes i USA foretok i 1941 det første autentiske HALO-hoppet (High Altitude Low Opening) fra 30.800 fot (9.360 meter) med åpning i 1.500 fot (456 meter). Hensikten var å bevise at flygere kunne overleve ekstremt forsinkede åpninger av fallskjermen fra defekte fly.

Organisasjon

På slutten av første verdenskrig 1914-1918 var Keiser-Tyskland ledende på å bruke fallskjermer for flybesetninger. Observasjonsballonger var samtidig gått ut av bruk, men ballonger ble senere brukt for øvelseshopp med fallskjerm. Luftskip gikk også ut av bruk før 2. verdenskrig 1939-1945 på grunn av brannfaren og luftskipenes treghet. Etter 1. verdenskrig som tyskerne tapte, fikk de ikke bygge militære fly, og russerne overtok utviklingen av fallskjermhopping til forsvaret. Deretter kom italienerne som også utviklet systemet med utløserline, og frem til og i de første årene i 2. Verdenskrig var det Hitler-Tyskland som sto for utviklingen.

De fleste landene organiserte det slik at hær og marine hadde hvert sitt flyvåpen. England og USA opprettet imidlertid egne flyvåpen da de forutså at det ville komme tunge bombefly til strategisk bruk over hodet på både marine og hær. Marinen argumenterte bl.a. med at flyene hørte til hangarskipene og hæren argumenterte med at de måtte ha observasjonsfly og angrepsfly for støtte av marktroppene der og da.

Da fallskjermtroppene kom med masseutsprang, organiserte Sovjetsamveldet dem i et eget departement, I Italia ble de en egen våpengren, i Tyskland hørte de under luftvåpenet, men SS (Schutz Staffel - opprinnelig Hitlers livgarde) hadde sine egne avdelinger som ble brukt sammen med den tyske hæren. I England og USA ble fallskjermtroppene en del av hæren. Andre land hadde jegeravdelinger som dels hørte under hæren og dels marinen, slik som i Norge. Det kan synes som det verden over er en tendens til å samle fallskjermstyrker under hæren, men med spesialstyrker - gjerne med tilleggsutdannelse for marinen og annet bruk?

Allierte agenter

De allierte sendte agenter fra England inn i det okkuperte Europa for å motarbeide okkupantene - tyskerne - og for å styrke moralen til den okkuperte befolkningen. Det skjedde oftest med småbåter, med undervannsbåter, til fots over grenser og ved flylandsettinger og luftlandsettinger av enkeltpersoner eller små grupper. Flylandsettingene foregikk mest i Frankrike ved hjelp av Lysander kortbanefly. Fallskjermslipp i Belgia, Holland, Norge, Danmark, Polen etc. foregikk fra bombefly gjennom et polstret hull i gulvet. Landingene kunne være nokså upresise og harde og oftest i ulendt terreng.

To Horsa glidefly, hver med 17 soldater og slept av Halifax bombefly ble brukt operativt første gangen natten mellom 19. og 20. november 1942 i det mislykkede angrepet på tungvannsfabrikken ved Rjukan i Norge. Etter dette angrepet kalte Hitler de allierte flybårne soldatene for "Red Devils" og navnet ble hengende ved dem. Hitler utstedte sitt beryktede "Kommandobefehl", og alle de allierte soldatene ble henrettet. Det ble senere også alle allierte kommandosoldater, som ikke opererte som en del av en større militær styrke.

Etter dette ser det ikke ut til at det har vært brukt glidefly til landsetting av agenter og forsyninger til disse, annet enn til Titos kommunistiske partisaner i det tidligere Jugoslavia fra 1943/1944 under 2. Verdenskrig.

Invasjonen av Sicilia

En amerikansk landgangsstyrke krysset Atlanterhavet, og besatte det den gang Vichy-Franske Marokko 8. november 1942. En annen sjøveis landgangsstyrke fra England passerte Gibraltarstredet, og besatte Algerie samme dag. Operasjonene hadde kodenavn Torch. Samtidig rykket engelskmennene under general Bernhard Montgomery langs Nord-Afrikas kyst fra Egypt mot Tunis. De selvgode amerikanske styrkene uten stridserfaring, ble slått grundig av de krigsvante tyske styrkene og de italienske fallskjermstyrkene. Amerikanernes tilbaketog fra Tunis og inn i Algerie igjen, ble en planløs flukt. Tyskerne måtte stoppe opp etter Kasserine-passet fra Tunis til Algerie på grunn av mangel på forsyninger. Senere besatte de allierte hele Tunis 13. mai 1943, og tok 250.000 tyske og italienske fanger. For å trekke tyske soldater fra Sicilia lot de allierte som om de planla invasjoner av Syd-Frankrike, Balkan, Hellas (Operation Mincemeat)og den italienske øya Sardinia (Operation Barcley), og det medførte at hoveddelen av den italienske flåten ble flyttet til Adriaterhavet.

Invasjonen av Sicilia fra sjøen og luften av engelske, amerikanske og kanadiske styrker (Operation Husky) varte fra 9. juli til 17. august 1943. I invasjonen deltok 160.000 personer, 14.000 kjøretøyer, 600 stridsvogner og 1.800 kanoner. Den sørlige og østlige kysten av Sicilia ble invadert med engelskmennene i øst og amerikanerne i vest. Natten til 9. juli ble det foretatt to angrep av britiske soldater fra 1. britiske luftbårne divisjon i glidefly, og to amerikanske luftbårne angrep av det uerfarne 505. fallskjermregiment og 82. luftbårne divisjon som hoppet for første gang i strid. Kraftig vind opp til 72 km/t (20 m/s) spredte transport- og glideflyene langt ute av kurs, og 70 av de britiske glideflyene ble sluppet for tidlig og landet i sjøen. Bare 12 av 144 glidefly landet der de skulle. Italienske fly og marineenheter - sammen med tyske fly - senket mange sivile og militære invasjonsskip som hadde dårlig kontrollert luftvern.

Den italienske øya Pantelleria var tatt 10. juni 1943 i operasjon Corkscrew. 11. juli beordret den amerikanske generalen Patton at hans reservetropper fra 504. fallskjermregiment og 82. luftbårne divisjon skulle hoppe og styrke midten av frontlinjen. Ikke alle allierte enheter ble underrettet om dette luftbårne angrepet. De 144 C-47 transportflyene med fallskjermsoldater ble derfor skutt på av amerikanske marinefartøyer og 23 allierte fly ble skutt ned, 37 fly ble skadet og 229 personer døde av denne beskytningen. Det ble også sluppet fallskjermsoldater ved Ponte Grande broen syd for Syracuse. 13.og 14. juli ble det fra Nord-Afrika sluppet 1856 fallskjermsoldater i 1 12 transportfly og 16 glidefly ved Primasole broen på Sicilia foran de allierte bakkestyrkene. Kraftig tysk luftvern skjøt imidlertid ned mange av C-47 transportflyene før de kom frem. Bare 295 av fallskjermsoldater kom frem til broen som ble gjenerobret av den tyske 4. fallskjermbrigade. Oppdraget var således mislykket.

De allierte styrkene begikk flere krigsforbrytelser under invasjonen. Mest beryktet er de amerikanske soldatenes uprovoserte henrettelser av 74 italienske og to tyske krigsfanger i to atskilte massakrer ved Biscari (i dag Acete) flyplass på sørlige Sicilia i 1943. Bare to mann ble tiltalt for ugjerningene og en ble frikjent.

Tyskerne greide å evakuere det alt vesentligste av de tyske og italienske styrkene fra Sicilia til Italia fordi de allierte marinestyrkene sviktet. Utførelsen av invasjonen av Sicilia var en rekke vesentlige og meget kostbare feil fra alliert og særlig amerikansk side. Det ble tatt lærdom av feilene som medførte store endringer i de alliertes strategi, taktikk og militær utførelse. Ved Salerno i Sør-Italia ble det under et tysk motangrep mot de allierte invasjonsstyrkene som hadde landet 9. september 1943, sluppet 5.000 fallskjermsoldater fra 82. fallskjerm divisjon, 509. fallskjerm infanteriregiment. Operasjon Gigant II var et planlagt fallskjermslipp i utkanten av Roma, men det ble aldri gjennomført.

Tapene under invasjonen av Sicilia var tyske/italienske 29.000 drepte og sårede og 140.000 fanger (vesentlig italienske), amerikanske 2.337 drepte og 6.544 sårede eller tatt til fange, britiske 2.721 drepte og 10.122 sårede eller tatt til fange og kanadiske 562 drepte og 1.848 sårede eller tatt til fange.

Invasjonen i Normandie

Det var general Frederick E. Morgan og hans stab i Norfolk House i London som planla den allierte invasjonen fra England og inn i Europa via Frankrike - Operasjon Overlord. De meget omfattende forberedelsene ble gjort i hemmelighet, fordi overraskelsesmomentene var en vesentlig del av planen. Selve invasjonsdagen ble kallt "D-dagen" etter mønster fra 1. verdenskrig da tidspunkt ble omtalt som H-hour og dag som D-day.

6. juni 1944 ("D"-day") invaderte de allierte Normandie i Frankrike fra England. Man bør ha en overlegenhet på 3:1 for å angripe. Første dagen ble 155.000 soldater landsatt. I alt deltok 3 millioner allierte soldater og 30.000 kjøretøyer i invasjonen. De var stasjonert i 1.108 avstengte leire i England. Videre deltok over 4.000 skip av ulike typer og størrelser og 11.000 fly. Brohodene i Normandie ble bygget opp med personell, og ikke minst med krigsmateriell og etterforsyninger.

I slutten av 1920-årene konstruerte entreprenøren Jackson Higgins i Louisiana de første gruntgående landgangsbåtene for å redde ofre for oversvømmelser i Mississippi-elven. I alt ble det produsert 20.000 av disse flatbunnede landgangsbåtene, som ble brukt bl.a. ved invasjonen i Normandie og ved erobringen av øyer i Stillehavet. Det ble brukt amerikanske flybårne tropper bak Utah-stranden for å beskytte invasjonens vestre flanke, og britiske og kanadiske luftbårne styrker ved Sword-stranden for å beskytte invasjonens østre flanke.

De 13.100 amerikanske fallskjermtroppene fra 6 fallskjermregimenter i den velprøvde 82. og den nye 101. luftbårne divisjon ble fløyet grytidlig inn 6. Juni 1944 i to bølger fra 9 engelske flyplasser ved Portland Bill med 820 C-47 transportfly. Hvert fly hadde 15-18 fallskjermsoldater. I Den engelske Kanal lå en båt kallt "Hoboken" med et radiofyr, som var møtepunkt for de allierte flyene før de fløy inn over Frankrike. Det ble fløyet inn noen såkalte stifinnere i fallskjerm som skulle merke landingsstedene med gult lys eller radiofyr av typen Rebecca-Eureka, men dette viste seg delvis inneffektivt. allskjermsoldatene i den første bølgen (Mission Albany) begynte å hoppe klokken 0048 dobbel Britisk sommertid, og de i den andre bølgen (Mission Boston) klokken 0151 den 6. Juni. Fallskjermsoldatene landet på Cotentin halvøya i det delvis myrlendte og delvis oversvømte området bak den vestligste amerikanske invasjonsstranden kalt Utah Beach. Mange fallskjermsoldater ble tynget ned av utstyret sitt og druknet.

Om kvelden 6. juni brakte to glidefly operasjoner (Mission Keokuchk og Elmira) in forsterkninger og landet før mørkets frembrudd. Disse to operasjonene var tungt eskortert av P-38, P-47 og P-51 amerikanske jagerfly. Neste dag og i dagslys ble det fløyet inn 3.937 luftbårne soldater og utstyr i 104 CG-Waco glidefly (Missions Chicago og Detroit) i det samme området som fallskjermsoldatene.

Like etter daggry 7. juni landet to glideflygrupper klokken 0655 og 0851 (Mission Galveston og Hackensack) med avdelingen 325. Glider infanteri regiment. To forsyningsslipp i fallskjerm (Mission Freeport og Memphis) ble utført 7. Juni av 270 C-47. I de følgende ukene ble det sluppet ytterligere forsyningsslipp med 10 C-47 og 24 glidefly.

Mange av flygerne i transportflyene var ferske og navigerte feil. Flyrutene var lagt utenom skytegale ("trigger-happy") allierte skip. Noen av flygerne i transportflyene ble redde og steg over 700 fot (213 meter) eller fløy hurtigere enn 110 mph (180 km/h) da de møtte tysk luftvernild (FLAK = Fluabwehrkanonen). Fallskjermsoldatene drev da lenger med vinden vekk fra landingsområdet. Disse flygerne fikk senere mye av skylden for at det amerikanske luftbårne angrepet ikke ble vellykket. Senere måtte flyrutene allikevel legges om slik at flyene kom inn fra den andre kanten til slippområder. For å hindre at de ble angrepet av sine egne styrker, var alle allierte fly merket med tre brede hvite striper på hver ving og på skroget med to svarte striper mellom de hvite stripene.

Alle luftbårne soldater var utstyrt med et leketøy som laget "froskekvekk". Et "kvekk skulle besvares med to "kvekk" Dette hindret at vennlige soldater skjøt på hverandre fra de utallige og tette hekkene i dette området av Frankrike. De amerikanske tapene ble imidlertid uforholdsmessig store. Om kvelden 6. juni var mer enn 9.000 av de amerikanske invasjonssoldatene døde eller sårede.

De amerikanske fallskjermsoldatene kom i kamp med bl.a. deler av det tyske 6. fallskjermregiment (FJR6), og mindre avdelinger var i kamp bak de tyske linjene i opp til fem dager. De siste fallskjermstyrkene ble trukket tilbake til England 4. juli for hvile og reorganisering.

42 C-47 ble ødelagt 6. og 7. Juni. Av de 517 glideflyene ble 222 Airspeed Horsa ødelagt. De fleste av de 297 Waco glideflyene kunne repareres. På grunn av kamphandlingene, ble derfor 97 % av alle gliderne etterlatt på slagmarken. De to amerikanske luftbårne divisjonene hadde i alt 2.499 døde, sårede eller savnede. 47 fallskjermsoldater nektet å hoppe og ble med flyene tilbake til England.

De engelsk/kanadiske fallskjermtroppene og glideflyene fra 6. britiske fallskjermdivisjon landet ved den østligste og engelske invasjonsstranden Sword nær byen Caen og nådde sine mål (operasjon Tonga) mellom 5. og 7. juni 1944. De viktigste målene var broer slik at stridsvogner og andre kjøretøyer kunne krysse kanalene i området. Alle de luftbårne soldatene landet før selve invasjonen begynte fra sjøen (kodenavn Neptun). De luftbårne soldatene skulle også innta det strategisk viktige Merville kanonbatteriet, som behersket den britiske landingsstranden Sword. Fallskjermdivisjonen fikk opprettet et brohode og hindret tyskerne i å angripe den engelske invasjonsstranden de første timene. De tyske avdelingene i området var blandet fra medisinsk nedgraderte soldater (mavesårsdivisjon?), vervede soldater fra Sovjetunionen og Øst-Europa til to kompanier med stridsvogner. Og det var tyske kampklare reserver innen et par timers kjøring fra kysten.

De første britiske styrkene landet 6. juni klokken 0015 i et glidefly med bremsefallskjerm sammen med to andre glidefly. Disse tre gliderne ble ikke hørt av de tyske vaktene, og de britiske fallskjermtroppene inntok den viktige broen som senere ble kallt Pegasus-broen etter de britiske fallskjermtroppenes kjennemerke. Det ble i flere bølger sluppet flere fallskjermsoldater og glidefly 6. og 7. Juni.

Kanadierne tok ikke krigsfanger og ble midlertidig returnert til England, de allierte var redd tyskerne også ville slutte å ta krigsfanger.

Operasjon Tonga ble ansett som vellykket da alle målene ble nådd innen tidsfristene. I alt deltok 8.500 luftbårne tropper fra den britiske 6. divisjon inklusive kanadiere, og hadde et tap på 800 soldater de to første dagene. De luftbårne kjempet kontinuerlig mot tyskerne frem til slutten av august. 27. august hadde divisjonen i alt 4.457 tap av drepte, sårede og savnede og den tok over 1.000 tyske fanger. De samlede allierte tapene av luftbårne soldater på D-dagen var ca. 23.000.

De amerikanske og engelske fallskjermsoldatene hadde med seg gjennomsnittlig 32 kilo og offiserer 41 kilo - noen var oppe i 54 kilo utstyr. Utstyret besto av: Standard fallskjermsoldat pakning Offiser pakning M-1 Garand rifle med 8 skudds magasin Sten gun maskinpistol Patronbelte med feltflaske Reservemagasiner med 9 mm ammo Håndgranater 0,9 kilo plastikk sprengstoff (HE) Fallskjerm med seletøy 2-36 håndgranater Brannhemmende hodeplagg og hansker To fulladede belter med Vickers Lommekompass .303 ammunisjon Machete Piggtråd avbiter .45 kaliber Colt automatpistol Radiobatterier Signallys Såkalt "small-pack" Notisblokk Utstyrssele Nødrasjon for 2 døgn og vann Koke- og vaskesett Fordelt i lommene hadde offiserene en ladet .45 automatisk pistol, forbindingspakke, 0,9 kilo sprengstoff (HE), kniv, rømmings/overlevelses sett, taustropp og eventuelt noe personlig utstyr. Alle hadde nødrasjoner med 4 tyggegummi, 2 buljongterninger, 4 Neskaffe, 2 sukkerbiter og fløtepulver, 4 Hersey blokker, 1 Charms sukkertøy, 1 pakke røyketobakk og 1 flaske med Halazone vannrensetabletter.

Det ble lagt et system - operasjon ”Pluto” - med 20 flytende ledninger som ble holdt oppe av flytende tønner med samlet lengde 180 kilometer for drivstoff fra Isle of Wight i England over den engelske kanal til Frankrike. Behovet for drivstoff var 5.000 tonn per dag de første dagene og senere mer. På land ble det lagt et system med 5 rørledninger for drivstoff og smøreolje frem mot frontlinjene. På den åpne franskekysten ble det etablert prefabrikerte midlertidige moloer (”Mulberrry”) av store, nedsenkede, hule betongkasser og senkede gamle skip. Alt materiell som kom fra England eller fra USA og Canada på transportskip, var så vidt mulig lastet på engangs trepaller som passet til lastebilenes lasteplan for å få hurtig lasting og lossing. Dette resulterte etter hvert i utstrakt bruk av trepaller verden over, og senere av større containere.

15. august 1944 under operasjon Albatross ble flybårne soldater fra 1. britiske indiske arme, stifinnere, 509., 550 og 551. amerikanske fallskjerm infanteri bataljon fløyet inn i Syd-Frankrike mellom Frejus og Cannes. Deres oppgave var å besette området, ødelegge alle fiendtlige stillinger og holde området inntil den amerikanske 7. arme ble landsatt fra sjøen (operasjon Dragoon). Straks de hadde nådd sine mål ble de forsterket med 3.000 soldater i over 300 glidefly (operasjon Bluebird og Dove).

De allierte brøt ut av brohodene i Normandie, besatte Sør-Frankrike og angrep tyskerne på tre frontavsnitt. I sør var frontavsnittet under den fargerike amerikanske general George S. Patton, som senere ble omdisponert for å ha slått en amerikansk soldat med granatsjokk på et militærhospital og kalt ham feig. Det midtre frontavsnittet var ledet av den amerikanske generalen Omar Bradley og det nordlige av den egenartede britiske generalen Bernard Montgomery. Montgomery var kjent for sin innsats i Nord-Afrika ved El Alamein og hadde alltid to luemerker på sin beret (alpelue). Den allierte øverstkommanderende var den amerikanske generalen Dwight David "Ike" Eisenhower.

Fra brohodene og havnene i Normandie og helt frem til fronten ble opprettet "Red Ball" ruter. Det var enveiskjørte veier som bare kunne benyttes av lastebiler med en stor rød sirkel på dørene. De kjørte direkte til neste depot, hvor mannskapet der etterfylte drivstoff, og sjåførene ble skiftet ut for hvile. Fikk en bil motorstopp ble den bare veltet ut av veien med last, veien måtte ikke sperres, forsyningene skulle frem. Samme skjebne led biler uten den røde sirkelen, og de ble også skutt på av sine egne - de allierte - hvis de kom inn på en "Red Ball" vei. http://en.wikipedia.org/wiki/Red Ball Express Til tross for dette kjørte alle de tre frontavsnittene seg fast av mangel på forsyninger. Tilsvarende hadde hendt de tyske troppene på Østfronten i Sovjetsamveldet i 1941-1943. I tillegg hadde tyskerne nå kortere frontlinjer i vest med langt flere soldater per meter frontlinje enn tidligere, og gjorde intens motstand.

Operasjon Market Garden

Det var bare nok forsyninger til ett frontavsnitt av de tre frontavsnittene, og Bradley og Montgomery kranglet innett om hvem som skulle ha forsyningene. Den britiske Montgomery vant dels av politiske grunner. Han satte tross advarsel fra alliert etterretning i verk "Market Garden" 17. til 25. september 1944 med luftbårne tropper over flere dager fra England. Over 5 dager hoppet 20.011 fallskjermsoldater i en 110 kilometer lang korridor fra de allierte linjene og nordover til Arnhem i Holland. Dette var verdens største massehopp, men over flere dager. Flere enn 17.000 av de luftlandsatte soldatene døde eller ble tatt til fange. Hensikten var å omgå den tyske Siegfried-linjen og angripe inn i Tyskland. http://en.wikipedia.or wiki/Operation Market Garden Tyskerne fikk i et glidefly første dagen tak i en kopi av invasjonsplanen med alle slippstedene, og møtte slippene de neste dagene med en intens bakkeild. Alliert etterretning hadde oppdaget at fallskjermtroppene ville lande opp i to tyske panserdivisjoner under gjenoppbygging, men Montgomery ville som nevnt ikke endre planene. Tyskerne greide å holde den viktige broen ved Arnhem. Været ble dårlig, luftstøtte manglet, det var dårlig planlegging og ble gjort mange feil på bakken etter landingene, den 1. luftbårne divisjon landet 10 kilometer fra målet og overraskelsesmomentene gikk tapt. Montgomerys fremstøt var ikke heldig, og alle de tre allierte frontene stoppet opp. Resultatet var at de allierte ikke ville risikere om igjen noen liknende dristig landsetting som angrepet mot Arnhem.

Etter hvert fikk man frem forsyninger tross tyske motangrep i Ardennene, og alle tre frontene skulle rykke frem og over elven Rhinen. Ludendorffbroen over Rhinen ved Remagen ble bygd som jernbanebro under l. verdenskrig 1914-1918, og var tatt inntakt av amerikanske styrker 7. mars 1945, men ble ødelagt av tyske bombeangrep 17. mars 1945 sammen med en ny pongtongbru. Allierte styrker med bl.a. norske kommandosoldater fra No. 1 interallied Commando angrep 1. november 1944 vestsiden av øya Walcheren, som hadde sperret innløpet til havnen i Antwerpen i Belgia.

Operasjon Plunder

Rhinen var en formidabel naturlig sperring for videre fremrykking av de allierte. Som vanlig hadde tyskerne satt under vann alt terreng som kunne settes under vann i Tyskland og Nederland, som var avskåret. De allierte forutså at det ikke ville bli noen andre større naturhindringer i Europa, og man kunne like gjerne "bruke opp" de glideflyene som var produsert. Fra 16. mars la de allierte en nær 100 kilometer lang røykskjerm langs Rhinen ved byen Emmerich til byen Wesel for å skjule styrkeoppbyggingen og bakkestyrkenes angrep over elven.

Det skulle derfor iverksettes operasjon Plunder (ganske beskrivende) som begynte kl. 2100 om kvelden 23. mars 1945 for å komme over elven Rhinen med myrlendt terreng ved Rees, Wesel og syd for Lippeelven, og rykke nordover mot Østersjøen. De nådde Østersjøhavnen Wismar på 7 dager sammen med de sovjetrussiske troppene som kom fra øst. En gren av de allierte styrkene skulle svinge sydover og avskjære tyskernes viktigste industriområde Ruhr fra resten av Tyskland.

Operasjon Varsity

Varsity er verdens til nå største luftbårne operasjon, og verdens største masseslipp av soldater i fallskjerm på én dag, 24. mars 1945. Kodenavnet Varsity betyr universitet, og var en viktig del av operasjon Plunder som var de alliertes kryssing av elven nedre Rhinen. Formålet med Varsity var å lette marktroppenes amfibieangrep over Rhinen og andre små elver, og å avbryte tyskernes kommunikasjoner.

Det var tatt lærdom av operasjon Market Garden i Nederland hvor det ble sluppet flere fallskjermsoldater, men over 5 dager. Under Varsity skulle alle de luftbårne styrkene slippes under ett på samme dagen og kontinuerlig på flere ulike landingsområder for glidefly for seg og for fallskjermtropper for seg, like bak de tyske linjene ca. 6,5 kilometer øst for Rhinen.

De luftbårne styrkene besto av 18. US luftbårne korps som igjen besto av 6. britiske luftbårne divisjon og USAs 17. luftbårne divisjon, som ble landsatt nær byen Hamminkeln. Opprinnelig skulle det vært med en tredje luftbåret divisjon, men det var ikke tilstrekkelig med transport- og slepefly.

9.387 luftbårne soldater fra 17. luftbårne divisjon ble transportert i 72 C-46 og 226 C-47 transportfly, mens 610 C-47 slepte 906 Waco CG-4 glidefly. Noen av slepeflyene hadde også fallskjermtropper. Det britiske løftet besto av mer enn 8.000 luftbårne soldater om bord 142 C-54 og 752 C-47 med 420 Airspeed Horsa og General Hamilcar glidefly. Totalt deltok 16.870 luftbårne soldater. De amerikanske styrkene tok av fra 17 flyplasser i det nordlige og midtre Frankrike og de engelske styrkene fra 11 flyplasser i sydøst England. De britiske og amerikanske flyene møttes nær Brussel i Belgia og dannet den lange, rette formasjonen frem til slippstedene 4 til 6,5 kilometer øst for Rhinen.

I alt var det 1.795 transportfly med fallskjermtropper og 1.050 fly som slepte 1.350 glidefly. Noen av disse slepeflyene hadde også fallskjermtropper. Nær 18.000 luftbårne soldater skulle landsettes i ett løft. Dette gjorde luftrommet øst for nedre Rhinen til det tetteste med fly frem til da.

De første flyene med soldater fra 17. luftbårne divisjon lettet 24. mars 1945 kl. 0715, og de siste lettet kl. 0858. Transportflyene med tropper sirklet over, mens glideflyene og deres slepefly lettet. Mannskapene gjorde seg klare, og den lange flyturen til landingsstedene begynte.

Totalt strakte flyformasjonen seg i et tog med lengde på nær 200 miles (320 kilometer) og brukte 2 timer og 37 minutter for å passere et gitt punkt. Flyformasjonen ble beskyttet av et teppe med 676 jagere fra US 9. luftflåte og 213 jagere fra Royal Air Force. De første luftbårne allierte troppene begynte å lande på tysk side kl. 1000, ca. 13 timer etter at det allierte angrepet operasjon Plunder hadde begynt på bakken.

De nye C 46 med utsprangsdører på begge sider ble brukt for første gang for å få raske utsprang. De hadde imidlertid ikke selvtettende bensintanker. Tankene brant når de ble truffet og brennende bensin rant langs skroget og utsprangsdørene. Flygerne forsøkte tappert å holde de brennende flyene horisontalt frem til sine slippesteder for å gi fallskjermsoldatene en sjanse til å berge livet.

Nær landingsstedet måtte slepeflyene fly rett frem, fordi gliderflypilotene strevde med å holde sine skjøre fly på vingene. Hvis slepeflyet avvek fra kursen for å unnvike dødelig luftvernskyts, så kunne de to glideflyene som det slepte kollidere. Hvis de økte hastigheten kunne glideflyene falle fra hverandre, eller bli uten kontroll. Dette var første gang dobbeltslep av glidefly ble brukt i strid. Troika (trippelslep) ble ikke brukt. Det ble enda verre da den siste gruppen med glidefly ble tvunget til å stige til ca. 2.500 fot (790 meter) på grunn av opphoping av flytrafikk over landingsområdene. Glidere som ble sluppet i den høyden satte ny rekord for slipphøyde i strid. Men glideflygerne forsto at det ville ta dem lengre tid å rekke bakken, og det ga tyskerne bedre tid til å skyte på de store, langsomme målene.

De store Horsa og Hamilcar glideflyene ble tauet enkeltvis, men deres størrelse krevde lange landingsbaner og gjorde landingene farlige. De 440 engelske glideflyene kom inn fra 2.500 fots høyde (970 meter) gjennom røyk og inn i intens luftvernsild. Den 6. luftbårne divisjon kom under intens ild på bakken. De tungt lastede engelske gliderne kolliderte ofte på bakken med andre glidere, trær og bygninger før flygerne kunne stoppe dem. 416 av de britiske gliderne landet og leverte lasten sin uskadet, men 24 krasjet under tysk ildgivning. The Royal Ulster Rifles og the Oxfordshire and Buckinghamshire lette infanteribrigader spredte seg ut og tok hurtig kontroll over sine tildelte områder og mål, men tyske mortere og ildgivning fortsatte å gi dem store skader.

Noen glideflypiloter fant ikke landingsstedene sine på grunn av tåke og røyk, og landet på feil sted eller havarerte. Av samme grunn ble noen av pilotene på transportflyene forvirret og slapp fallskjermtroppene på feil sted. En god del fly, særlig C 46, ble skutt ned av tysk luftvern, og andre tyske styrker krevde også mange ofre. Takket være radioforbindelse ble det etter hvert orden på de allierte luftbårne styrkene som kom på plass, og som sammen med bakkestyrkene fikk befestet brohodet på den østre siden av Rhinen. De luftbårne styrkene nådde alle sine mål den første dagen, og tok mange uskadde broer og holdt dem mot tyskerne. Det var hard tysk motstand av bl.a. den l. tyske fallskjermarme, men de allierte hadde lært av operasjon Market Garden. 27. mars var brohodet 55 kilometer bredt og 30 kilometer dypt, og besatt av de allierte flybårne troppene og bakkestyrker som kom over den brede Rhinen.

Det er usikkert hvor mange luftbårne soldater som hoppet og hvor mange som ble fraktet med glidefly. I alt ble det luftbåret 16.870 soldater i et enkelt løft mot tyskernes bakkestyrke på omtrent 8.000 soldater. 24. mars tapte de allierte ca. 2.500 flybårne soldater og 126 fly. I tillegg ble 16 bombefly skutt ned under senere forsyningsslipp.

Mange broer var erobret inntakt. Ved midnatt 24. mars var den første allierte, lette broen etablert over Rhinen. 27. mars var det etablert 12 broer for tunge tanks over Rhinen, og 14 allierte divisjoner var kommet seg over på østbredden. Med det vellykkede Varsity var den nordlige veien til det industrielle Tyskland blitt åpnet. Prisen hadde ikke vært avskrekkende høy. 5. luftbårne divisjon hadde 590 drepte og 710 sårede eller savnede. Flere hundre av de savnede dukket senere opp og kom tilbake til sine avdelinger igjen. 17. luftbårne divisjon hadde 430 drepte, 834 sårede og 81 savnede. Tapene blant glideflypilotene og transportflyenes mannskap var 91 drepte, 280 sårede og 414 tapt i kamp. 80 fly ble skutt ned, og bare 172 av de 1.305 glideflyene som landet i Tyskland kunne senere berges.

Et planlagt slipp av 13. luftbårne divisjon nær Worms i Tyskland ble kansellert på grunn av den raske fremrykkingen av de allierte. Den planlagte Operasjon Eclipse var et luftbåret angrep på Berlin, og som var begrunnelsen for Montgommerys kryssing av Rhinen, ble kansellert. Årsaken var at i følge den politiske Jalta-avtalen på Krim i Russland mellom USA, Sovjetunionen og England, skulle russiske tropper ha æren av å være de første til å innta Berlin. Senere ble Berlin delt i en sovjetrussisk, en amerikansk, en britisk og en fransk sektor.

Operasjon Varsity har allikevel blitt kritisert for å være unødvendig og kostet mange døde og sårede og mange fly gikk tapt. Særlig glideflyene var sårbare. Av de 416 glideflyene til den britiske divisjonen som landet, var bare 88 uten skader fra fiendtlig beskytning. Glideflyene brukte 3-4 ganger lengre tid fra de ble sluppet til de landet, enn fallskjermtroppene. 20-30 % av glidetlypilotene ble skadet eller drept. De glideflypilotene som overlevde og ikke var såret, kjempet sammen med de andre soldatene. I fremtiden bør fallskjermtropper sikre landingsplassene til glideflyene før disse kommer. Etter at helikoptre kom i bruk er det ikke lenger aktuelt med masseslipp av fallskjermsoldater og glidefly. Tiden for masseslipp er over.

Referanser

Faye, Axel. "Fallskjermens historie". Oslo 2009. Gjengitt i bearbeidet form med tillatelse.