FLYPLASS PÅ HARDANGERJØKULEN

Det er i dag ingen hemmelighet at den tyske Luftwaffe i 1940 gjorde forsøk på å anlegge en snøflyplass på Hardangerjøkulen. Rallarmuseet på Finse sier at derfra ville det være lett å nå England med bombefly. Men det var nok mer fjerntliggende bombemål som var tyskernes drøm: Amerika. Etter hvert har det kommet mange opplysninger på Internett om Luftwaffes virksomheter på Finse og Hardangerjøkulen. Det tyske tidsskriftet Der Spiegel kan fortelle at våren 1940 – ved det tyske overfallet på Danmark og Norge - gjaldt det for Hitler å kunne angripe USA fra luften, fra flybaser på Island og Grønland, innen amerikanerne ble ferdig med opprustningen sin.

Vi får også høre at professor Madelung ved det luftfartsvitenskapelige Forschungsanstalt Graf Zeppelin i Stuttgart da (i 1940) foreslo for Hermann Göring at Lufwaffe burde anlegge flyplasser inne på Grønlandsisen. Hermann Göring (tysk riksmarskalk og allmektig sjef for Luftwaffe) ble fyr og flamme, og han ga straks ordre til at idéen skulle utprøves på Hardangerjøkulen.

Fakta fra Internett:

Hardangerjøkulen er en typisk platåbre på vannskillet mellom Østlandet og Vestlandet. Breen er ca. 63 km², og fra kanten faller flere korte brearmer ut til alle kanter. – Vintertrafikken er spesielt stor på Finse, og på 17. mai-turer er det tradisjon å feire nasjonaldagen på toppen av Jøkulen. Da kan det være flere tusen mennesker som går i 17.mai-tog på breen med norske flagg og høy stemning., selv om tåka kanskje ligger tett. Under krigen hadde tyskerne planer om å bygge flyplass på Hardangerjøkulen. På Finse bygde de anlegg for å teste drivstoff og flymotorer under kalde forhold, og høsten 1940 ble 600 sekker sagflis båret opp til toppen av jøkulen. Flisa ble spredd utover snøen og stampet inn med treklubber for å lage en overflate. Et tysk rekognoseringsfly landet, men da det skulle ta av, havarerte det i en skjult sprekk. Dermed ble det brått slutt med planene om flyplass. Tyskerne ble imidlertid i området, og bygde bl.a. en liten observasjonsbrakke på Kongsnut. Senere overtok det lokale hjelpekorpset hytta.

Tysk riksarbeidstjeneste på Finse

Den tyske Reichsarbeitsdienst (RAD) var en organisasjon i det nasjonalsosialistiske Tyskland fra 1933 til 1945. Fra 1935 måtte alle unge menn avtjene seks måneder i arbeidstjenesten, og under krigen måtte også unge tyske kvinner gjøre tjeneste i RAD, og denne ”ærestjenesten” var et viktig ledd i Hitlers oppdragelsessystem.

Sommeren eller høsten 1940 ble avdelingen RAD 284 sendt til Norge for å anlegge flyplass på Hardangerjøkulen. Personell og materiell kom med tog til Bergensbanens høyestliggende stasjon - 1222 meter over havet – hvor Finse hotell ble standkvarter. Av bildet til høyre kan en se at den tyske arbeidstjenesten også hadde med seg lastebiler, og dette var antakelig de første bilene på Finse; det var nok ikke så mange hundre meterne av "Rallarvegen" fra anleggstiden for jernbanen her på Finse som var kjørbar. Rallarvegen er i dag kjent som en sjeldent vakker sykkelvei, hvor naturopplevelsene står i kø.

Bilder fra RAD 284 på Finse og Hardangerjøkulen.

Tore Greiner Eggan i Trondheim har en unik billedsamling fra tyske soldater og militærpersoner som var i Norge under krigen 1940-1945. En del av bildene er lagt ut på Internett, og her er det også hele 242 bilder fra RAD 284, hvor de aller fleste er fra avdelingens tid på Finse og Hardangerjøkulen: RAD 284

Nummer 284 tilsier at denne avdelingen av arbeidstjenesten var hjemmehørende i nærheten av Schweinfurt, som ligger midt inne i Tyskland, øst for Frankfurt a.M.

Anlegg av flyplass på Hardangerjøkulen

Det er vanskelig å finne dokumenter eller kilder som gir opplysninger om flyplass-prosjektet på Hardanger-jøkulen. Men bildene fra den tyske arbeidstjenesten RAD 284 gir mange verdifulle opplysninger. Disse to bildene viser mannskaper fra arbeidstjenesten på veg oppover fra Finse mot Hardangerjøkulen, bærende på utstyr og redskaper.

Bildene her gir et inntrykk av de lumske bresprekkene. Det hevdes at 600 sekker med sagflis ble båret opp på Jøkulen og fylt i sprekkene og stampet ned i snøen for å lage en brukbar flyplass. Men dette hindret ikke at et fly som prøvelandet på Jøkulen, etter sigende havnet i en skjult bresprekk. Tyske Luftwaffe-rapporter fra krigsårene 1940-1945 gir ingen opplysninger om flyhavari på Hardangerjøkulen, og det er vel mest sannsynlig at flyet har kommet seg i luften.

I tillegg til den tyske arbeidstjenesten var også et Baukompanie fra Luftwaffe i arbeid på Finse fra 22. oktober 1940. Dette var en anleggsavdeling, bemannet med sivile norske arbeidere, som flyttet rundt til Luftwaffes flyplasser og installasjoner. Det fremgår at byggeavdelingen på Finse skulle forsterkes med 100-110 mann i april 1941. (Ref Organisasjon og virksomhet til det tyske flyvåpen i Norge 1940-1945 - Stein John Kvale, 1978, side 34-35.)

Vi vet ikke i dag hvor lenge tyskerne holdt på med flyplassarbeidet på Finse og Hardangerjøkulen, men mulighetene for de tyske bombeflyene til å benytte Island og Grønland som springbrett for å rekke helt til USA gikk vel nærmest fløyten allerede før arbeidet startet på Finse. Den 10. mai 1940 – samtidig med at tyskerne gikk til angrep på Holland, Belgia og Frankrike, og samme dagen som Winston Churchill overtok som britisk statsminister – gikk britiske styrker i land på Island. Som First Lord of the British Admiralty hadde nemlig Churchill fryktet at Hitler også var i ferd med å okkupere Island for å få kontroll over skipstrafikken over Nord-Atlanteren. Amerikanerne så også faren som truet, og allerede den 20. mai kom en konsul og en visekonsul fra USA til Grønland for å opprette kontor i Godthåp, og etter noen få uker kom det mannskaper fra den amerikanske kystvakten til Ivigtut. De var utrustet med kanoner og gikk straks i gang med å organisere et forsvar for kryolittgruvene, som hadde avgjørende betydning for aluminiumsfabrikkene og de amerikanske flyfabrikkene. Året etter – den 9. april 1941 – undertegnet utenriksminister Cordell Hull og den dansk ambassadøren i USA den såkalte Hull-Kauffmann Agreement, som gav USA rett til å anlegge og drive flybaser til forsvar av Grønland. Og dette skjedde altså før angrepet på Pearl Harbor, og før USA var kommet med i krigen.

Britisk flyangrep på Finse julen 1940.

Den allierte etterretningstjenesten hadde fått rapporter om at tyskerne hadde noe på gang på Finse, og at et stort antall tyske offiserer og norske ”quislinger” var samlet på Finse hotell i julen 1940. De britiske bombeskvadronen til RAF Coastal Command på flystasjonen Wick – på nordpynten av Skotland – fikk da i oppdrag å bombe hotellet og kutte jernbanelinjen mot Haugastøl. Flyskvadronene No. 42 med Bristol Beaufort og No. 269 med Lockheed Hudson gjorde under vanskelige værforhold gjentatte bombeforsøk mot Finse den 18., 20. og 22 desember, hvor skvadronsjefen for 269 som stifinner forsøkte å lede formasjonen langs jernbanelinjen. De fleste flyene mistet kontakten, men det ble rapportert noen få treff den 18. og den 22. desember. Senere ble det meldt om treff i den gamle skøytehallen og skade på roterende snøploger. Du finner flere opplysninger om Wick og bombeangrepene her: Air Operations RAF Wick

I billedsamlingen fra RAD 284 finnes det et par bilder av et havarert fly, og et av disse (til venstre) viser tydelig det karakteristiske skroget til en Bristol Beaufort. No. 42 Squadron var i 1940 oppsatt med Beaufort Mk I, og dette bildet tyder da på at et av flyene gikk i bakken under angrepet på Finse like før jul i 1940. Bombeangrepet førte nok til at arbeidstjenesten også måtte ta seg av luftvern; noe bildet til høyre tyder på.

Forsøksstasjon for vinterutrustning – Erprobungsstelle Arktis-Finse

"Tyskland seirer på alle fronter"; det var budskapet fra tusener av propagandaplakater over hele Norge høsten 1941. I løpet av sommeren hadde de tyske soldatene nærmest rullet fremover i Sovjetunionen og nærmet seg Moskva. Men så fikk de føling med vinteren, den russiske vinteren. Den tyske hæren led mest og fikk ekstra store tap, men også Luftwaffe sto overfor en katastrofe. Flygerne og mannskapene i Luftwaffe hadde i det minste vintertøy, men kjøretøy og motorisert utstyr var ikke forberedt på sprengkulden. I januar 1942 kunne bare 15% av de 100.000 kjøretøyene til Luftwaffe startes og benyttes! De tyske flyene hadde en egen (men hemmelig) kaldstartprosedyre, hvor motoroljen ble fortynnet med bensin når motoren ble stoppet i frost- og kuldeperioder. Denne prosedyren var også gjort gjeldende for biler og motorer i hele Wehrmacht, men i følge Feldmarschall Erhard Milch, var ordren og prosedyren for Kaltstart ikke blitt etterkommet. (Ref David Irving: Die Tragödie der deutschen Luftwaffe, side 211/263). Se: http://www.fpp.co.uk/books/Milch/Milch_dt.pdf

Det var nok denne tyske tragedien som lå bak beslutningen om å anlegge en forsøksstasjon på Finse: E-stelle Finse, også kalt Versuchstation Finse. Formålet var utvikling og utprøving av vinterutstyr. På Finseneset ved Finsevatnet bygde da tyskerne en motorkjørebukk – en bygning for utprøving av flymotorer. Etter krigen ble denne bygningen overtatt av Den Norske Turistforening (DNT) og ble til Finsehytta.

Det er få opplysninger å finne om forsøksstasjonen, men det opplyses at sjefen var Stabsing. Pantenburg og at oppgaven var Winterausrüstung. Det finnes en fortegnelse over tekniske dokumenter for Luftwaffe, og her er det en håndbok for starting av flymotorer i kulde: Das Anlassen von Flugmotoren im Winter, utgitt i 1943. Til håndboken hører det egne kaldstarprosedyrer for alle aktuelle tyske fly- og motortyper. Den eldste utgaven av disse prosedyrene er datert september 1942, men de fleste er fra 1943. Se: http://www.histotechnik.com/dluftt3850.htm

Det er naturlig å anta at forsøksstasjonen på Finse deltok i utarbeidelsen av disse dokumentene.

Overvintring for meteorologer til Luffwaffe-stasjoner i Arktis

The Weather War – værkrigen – startet ved invasjonen i Danmark og Norge i 1940. Inntil da var de meteorologiske meldingene fra ishavsstasjonene tilgjengelige for alle som ønsket å benytte rapportene. Værtjenesten til Meteorologisk institutt opphørte den 9. april 1940 ved den tyske okkupasjonen av Norge, da meteorologiske tjenester i besatte områder ble beslaglagt av den tyske krigsmakt. All distribusjon av værvarsler og observasjoner ble forbudt med øyeblikkelig virkning. Tyskerne opprettet da sin egen værtjeneste i Norge. Vervarslinga for Nord-Norge fikk imidlertid fortsette med å varsle fiskeflåten, inntil ishavsstasjonene falt ut i 1940-41. Men da observasjonene fra ishavsstasjonene opphørte, fikk også tyskerne et stort problem. Luftwaffe opprettet egne værobservasjonsskvadroner – Wetterstaffel (Westa) eller Wettererkundungsstaffel (Wekusta) - som satte i gang med rutinemessige værflyginger over Norskehavet mot Færøyene, Island, Jan Mayen og Svalbard. Og som kjent kommer været – og uværet – i stort sett hele Norge inn fra havet. Disse flyobservasjonene var meget verdifulle for de tyske meteorologene, men registreringene var ikke like nøyaktige som rapportene fra de tidligere bakkestasjonene. Og snart gikk både Luftwaffe og den tyske marinen inn for å opprette sine egne værstasjoner på Svalbard, Grønland og Frans Josef land. Mannskapene som skulle sendes ut til bemannede ishavsstasjoner hadde behov for teoretisk og praktisk opplæring. Marinen hadde sin egen utdanningsstasjon på Goldhöhe i fjellkjeden Riesengebirge i Tsjekkoslovakia.

Meteorologene i Luftwaffe fikk kjennskap til Finse og opprettet da sin egen overvintringsleir på Hardangerjøkulen, 1863 meter over havet. Og her fikk utvalgte meteorologer og telegrafister erfaring og innføring i å herde seg mot kulde, bygging av iglo, redning fra bresprekker, forsvar mot isbjørn, utprøving av proviant, utstyr og materiell, men også det viktigste: samhold og det å leve sammen som en isolert gruppe.

Utdanningen på Hardangerjøkulen er nevnt av Werner Schwerdfeger/Frans Selinger i boken Wetterflieger in der Arktis 1940 – 1944 (side 183, 220). Oppholdet og kurset på Finse og Hardangerjøkulen skal ha vært meget givende og ettertraktet, men det var antakelig kun besetningene til Luftwaffe-stasjonene ”Svartisen” (1943/44) og ”Helhus” (1944/45) på Hopen som ble tatt ut til overvintring på bemannede værstasjoner. Som det fremgår av boken, ble Luftwaffe etter hver sterkt opptatt av utplassering av automatiske og ubemannede værstasjoner.

Det er sannsynlig at overvintringsutdanningen på Finse og Hardangerjøkulen startet opp på nyåret eller våren 1943.

Utprøving av flytende sprengbomber mot kraftverk – Winterballon

Da den tyske rustningsministeren Albert Speer inspiserte skadene etter det britiske bombeangrepet på demningen i Möhnesee i mai 1943, var han straks inne på at en tilsvarende bombing av kraftverkene i Sovjet ville ramme store deler av den sovjetiske forsvarsindustrien. Speer sier i sin bok Erindringer at han tok det opp med der Führer, men Hitler fant det håpløst å komme med forslag til Luftwaffes generalstab om valg av bombemål. Speer gikk allikevel videre med forslaget overfor tyske industriledere, og de fikk også laget modeller av aktuelle kraftverk. Men, som han sier, ”vi kom to år for sent”.

Nå viser det seg imidlertid at tyskerne allerede i mars og april 1942 hadde planer om sprenge vitale kraftlinjer i Sovjet, og da i første rekke i Sibir. Og fra den 10. august 1943 – muligens som et resultat av sprengningen av Möhne-demningen – finnes det en plan om sprenging av kraftverkene i den øvre delen av Volga, hvor Ivankovo, Uglich og Rybinsk er spesielt nevnt. Den 17. november finnes en plan om sprengning av seks kraftstasjoner ved hjelp av flytende miner, og den 27. november 1943 finnes en plan om bombing både om sommeren og om vinteren, med kodenavnene Winterballon og Sommerballon.

Se Von Rhoden Collection: http://www.archives.gov/research/captured-german-records/microfilm/t971.pdf Brigadgeneral Herhudt von Rhoden var i 1945 sjef for Luftwaffes historiske avdeling, og etter krigen fortsatte han å arbeide for det amerikanske flyvåpenet med å registrere tyske dokumenter som tatt over til USA og reddet for ettertiden.

Hvis du søker på "Norway" i søkefeltet i von Rhoden-arkivet, vil du finne at Finse blir en gjenganger i 1943 og 1944. Og søker du på ”Finse” vil du finne at den 23. november 1943 er det en rapport om testing av “Winterballon” i Ludwigsburg, Travemünde, og på Finse. Vi finner typebenevnelsen SC 1,000 sammen med Winterballon, og det viser at det dreier seg om en tysk flybombe; SC 1000, hvor SC står for Sprengbombe Cylindrisch, og 1000 angir vekten i kilogram. Sommerballon er også en gjenganger, og det fremkommer at det her er snakk om flytende miner for sprengning demninger til kraftverk ved Volga, hvor Winterballon skal kunne benyttes om vinteren og flyte med strømmen under elveisen. Vi finner at Winterballon ble testet på isen på Finse (det vil si Finsevatnet) den 23. juni 1944, og da med 600 og 700 liters ”balloons”. Det tyder på at det er oppblåsbare ballonger som skal gi bomben oppdrift og hindre at den blir liggende på bunnen av elven.

Vi finner også at 300 sommerbomber skal settes i produksjon sommeren 1944, mens 300 vinterbomber skal produseres i november. Men von Rhoden nevner ikke at ingen av bombene kom til anvendelse. Krigslykken snudde seg og Hitler måtte trekke seg tilbake med stormskritt både på Østfronten og Vestfronten. Og hvis da noen av disse spesialbombene ble ferdige til bruk, så ville ikke de tyske bombeflyene på den tiden ha rekkevidde til å bombe kraftverkene nord for Moskva. Det ble da til at KG 200 (Kampfgeschwader 200) fikk i oppdrag å ta seg av bombingen, og nå ble selve bombeflyet til en flygende bombe. Men også her ble tyskerne overrumplet at den sovjetiske fremrykkingen. Ref. Wikipedia: Operation ”Eisenhammer” og ”Mistel”.

Passasjerer som fikk reisetillatelse til å bli med Bergensbanen i den norske jernbanevognen mot slutten av krigsårene, vil minnes at blendingsgardinene ble trukket ned når toget nærmet seg Finse. Det er vanskeig å finne tilbake til perioden, men det er sannsynlig at det må ha vært i forbindelse med Winterballon og den hemmelige prøvebombingen på Finsevatnet.

Avsluttende redigering gjenstår (- og originalbilder vil erstatte nåværende rødmerkede bilder).