Et flyvåpen i eksil
Mange nordmenn rømte landet etter nederlaget i 1940. En gruppe offiserer fra Hærens Flyvevesen reiste i midten av mai til Storbritannia for å sette opp nye flyavdelinger. De skulle overføres til kampene i Nord-Norge. Dette ble det ikke noe av før Nord-Norge kapitulerte. En del norske fly ble fløyet til Finland. Flere av dem ble brukt av finnene under kampene mot Sovjet fra 1941. Etter hvert ble nordmennene samlet i Storbritannia. En norsk eksilregjering og en ny Overkommando for Forsvaret ble opprettet. Eksilregjeringen startet forhandlinger med britene for å få kjøpt nye fly og opprettet nye flyavdelinger. Hjalmar Riiser-Larsen ble sendt til USA for å knytte bedre kontakter med den amerikanske regjeringen og Forsvaret.
Det var umulig å få etablert et skikkelig eksil-flyvåpen i Storbritannia på dette tidspunktet. Landet trengte alle de treningsfasiliteter og fly det hadde selv. Da dukket Canada opp som en mulighet. Der var det plass og canadiske myndigheter var velvillige. Det var nært USA, hvor vi hadde kontrakter på fly som ikke var levert ennå, og det var enkelt å få dem til i Canada. At Norge kunne betale for seg, var også et viktig moment. Vi hadde verdens tredje største handelsflåte, som stort sett befant seg på de syv hav. Vår eksilregjering etablerte det statskontrollerte rederiet Nortraship i samarbeid med eierne av handelsflåten. Inntekten derfra utgjorde hele finansieringsgrunnlaget for den norske eksilregjeringen og forsvaret.
Riiser-Larsen og Bernt Balchen avtalte med Canada at Norge skulle få bruke et område i Toronto som skole, treningsanlegg og lagring av fly. Leiren ble kalt Little Norway ved åpningen 10. november 1940. I løpet av krigen fikk over 3.000 nordmenn sin utdannelse til flyvere, navigatører og bakkemannskaper her. Little Norway ble raskt for liten. Vi etablerte da ytterligere en base i Muskoka, noen mil lengre nord. Muskoka lå like ved en tysk krigsfangeleir, noe som hadde en god effekt på moralen blant de norske soldatene.
Et nytt flyvåpen
Den første norske skvadronen i eksil ble dannet høsten 1940: Sjøflyskvadronen 330 med Northrop torpedofly stasjonert på Island. Skvadronen skulle vokte Nord-Atlanteren mot tyske ubåter og overflateskip som truet konvoifarten mellom Nord-Amerika og Storbritannia/Murmansk. Så snart britene kunne avse fly, ble det dannet flere skvadroner med base i Storbritannia. Den første jagervingen, 331 skv. ble opprettet i juli 1941. Snart fikk den følge av 332 skv., begge etter hvert utrustet med Spitfire jagerfly. De to skvadronene ble fra slutten av 1943 tilsammen 132 (Norwegian) Wing og stasjonert på RAF-basen North Weald nordøst for London. Norges andre maritime skvadron, 333 skv., kom i 1943. Den ble oppsatt på Woodhaven i Skott¬land med Catalina flybåter og Mosquito jagerbombere.
Marinens og Hærens Flyvevesen fikk en felles overkommando i 1941: Flyvåpnenes Felleskommando. I 1944 ble de to formelt slått sammen til Luftforsvaret. Luftforsvaret ble ledet av Hjalmar Riiser-Larsen. Bjarne Øen ble stabsjef og Ole Reistad fikk kommandoen på Little Norway. Felleskommandoen inngikk en avtale med britene om at Norge selv skulle administrere og trene de norske skvadronene. De skulle være operativt underlagt det britiske flyvåpen, RAF. I tillegg til 132 Wing og de maritime skvadronene tjenestegjorde norske mannskaper i andre RAF-avdelinger: Ferry Command fraktet nye fly fra USA til Europa og Bomber Command bombet de tyskokkuperte områdene. RAF opprettet også etter initiativ fra Norge en egen Stockholms-rute til de norske polititroppene og offentlige organer som etter hvert ble etablert i Sverige.
Referanser
Kleve, Karl L. "Okkupasjon og eksil".Norsk Luftfart gjennom 100 år, (2005). Norsk Luftfartsmuseum 2005. Gjengitt med tillatelse.
