Den kalde krigen som museumsemne
I løpet av de 5 – 6 årene Luftfartsmuseet har arbeidet med emne kald krig, har vi sett flere spesielle utfordringer knyttet til formidling av den kalde krigen i museumssammenheng:
Både nasjonalt og internasjonalt har det vært gjort mye forskning på den kalde krigen, men forskningen er så å si utelukkende konsentrert omkring sikkerhetspolitikk og militære forhold. Det er jo interessant nok, men representerer likevel et veldig innskrenket fokus. Og dette bildet av den kalde krigen som noe som kun har med internasjonal stormaktspolitikk og konflikter å gjøre, har også formet menigmanns bilde av den kalde krigen. Til tross for at svært mange nordmenn er direkte berørt av den kalde krigen gjennom sitt arbeid, sitt valg av bosted, den amerikanske påvirkningen på språk og kultur og lignende, føler de fleste at den kalde krigen aldri har angått dem. Den kalde krigen, det var noe med Stalin, Kennedy, atomvåpen og sånt, det. Også lærebøkene i skolen har som oftest dette perspektivet. Skal den kalde krigen bli relevant for den jevne museumsbesøker, må vi derfor ofte starte fra scratch for å finne ut hvordan lokalsamfunnet ble påvirket, og sette det hele inn i en større kontekst.
En annen formidlingsmessig utfordring er et generasjonsgap. For de fleste nordmenn eldre enn 35 år sitter slike ting som frykten for atomvåpen, jernteppet, våpenkappløpet og så videre, i ryggmargen. Men for den oppvoksende generasjon er dette en ting fra den fjerne fortid, omtrent like relevant og forståelig som den franske revolusjon.
I tillegg til å bringe de enkelt lokalsamfunn nærmere den kalde krigen, må museer som formidler kald krigs historie hanskes med et annet avgrensningproblem:
Forskningsinstitusjonene har som oftest utelukkende fokusert på sikkerhetspolitikk, mens museene svært ofte har vært veldig gjenstandsfokusert. Gjenstander er museene raison d’etre, men kan ikke overleve uten en kontekst. Det finnes en rekke store flymuseer verden over, med fantastiske gjenstandssamlinger. Men utstillingene er ofte så fokusert på gjenstandene i seg selv, at en større kontekst blir helt borte. Å bruke gjenstandene til å illustrere en større kontekst, er en utfordring. Å samle inn og stille ut et gjenstandsmateriale som illustrerer hele bredden av aspekter som angår en kompleks konflikt som den kalde krigen, er en annen. Hvordan skal museer hanskes med emner som går på sosial og økonomisk utvikling? Hvordan påvise sammenhengene mellom sikkerhetspolitikk og kulturell utvikling?
Gjenstandene knyttet til den kalde krigen, er også svært ofte av meget spesiell karakter. Om vi for eksempel kun ser på gjenstander og bygninger knyttet direkte til de militære områdene, er disse som regel svært store og krever mye forklaring for å gjøres forståelige. Språkbruken som omgir dem er preget av et eget ”stammespråk” som muliggjorde en god kommunikasjon mellom de forskjellige NATO-landene, men som kan virke svært fremmed for en ordinær museumsbesøkende. Mye av det interessante gjenstandsmaterialet utgjøres også av faste installasjoner som dels er vanskelig tilgjengelig, dels fortsatt kan være i bruk og derfor naturlig nok ikke er tilgjengelig for allmennheten.
I september arrangerte Cold War International History Project (CWIHP), en avdeling under Wodroow Wilson International Center for Scholars, en konferanse i Washington DC som het ”Cold War Memory – Interpreting the Physical Legacy of the Cold War”. CWHIP ba meg holde et foredrag omkring utfordringer knyttet til formidling av den kalde krigen.
Deltagerne på konferansen, i underkant av 200, kom både fra de tradisjonelle forskningsmiljøene, eksisterende museer, amerikanske departementer, politikere og representanter for en rekke nye museumsprosjekter. Og hele formålet med konferansen var å knytte sammen de forskjellige miljøene som var engasjert i forskning, innsamling og formidling av den kalde krigen. For dette er et emne som opplever en sterkt økende interesse internasjonalt for tiden.
Det var en rekke forskjellige miljøer og kulturer som møttes: De tradisjonell historikermiljøene som fokuserte på sikkerhetspolitikk, politikere og lokale grupper som var opptatt av bevaring av spesielle kald krigs-relaterte installasjoner i sitt nærmiljø, veteranforeninger som var opptatt av minnet om de deler av den kalde krigen de hadde vært med på og så videre. Konferansen bød derfor på svært interessante perspektiver og debatter på over bredt spekter av emner.
Selve begrepet ”den kalde krigen”, hvordan skal man avgrense emnet? Det ble etter hvert relativt allmenn enighet om at man burde anlegge et bredt perspektiv. Også de tradisjonelle forskningsmiljøene var av den oppfatning at å begrense seg til sikkerhetspolitiske perspektiver ville gi et fordreid bilde av konfliktens betydning. Tom Blanton, en av de ledende historikere innen moderne kald krigsforskning og direktør for National Security Archive i Washington, hevdet blant annet sterkt at den kalde krigens ende først og fremst må tilskrives et kulturelt og økonomisk, ikke et militært sovjetisk sammenbrudd.
En annen interessant ting som kom frem, var på hvilke områder enkeltlandene har sitt fokus. I USA er det Energidepartementet som har engasjert seg sterkest blant de offentlige myndighetene når det gjelder å kartlegge sine gjenstander og installasjoner for bevaring. Energidepartementet er ansvarlig for all amerikansk atomproduksjon, både i form av våpen og elektrisitet. Det er også slike anlegg som omfattes av størst interesse blant den amerikanske allmennheten: Reaktorer, atomprøvesprengingsfelt, etc. En rekke spennende museumsprosjekter er på trappene knyttet til slike anlegg over hele USA.
Men i Øst-Europa, Tyskland og Russland, som også var representert er hovedinteressen knyttet til konsentrasjonsleire og lignende minner fra de undertrykkende deler av kommunisttiden. Landene går gjennom en ganske sterk prosess for å komme til en forståelse med fortiden. Utgangspunktet for interessen for den kalde krigen er med andre ord noe forskjellig i USA og i Øst-Europa.
Men generelt for alle var at den kalde krigen byr på en rekke spesielle utfordringer som emne for museer. Som en viktig oppfølging av konferansen holder vi derfor på med å etablere et internasjonalt nettverk for institusjoner opptatt av å dokumentere, samle inn, forske på og formidle historien om den kalde krigen i et bredt perspektiv. Her på Norsk Luftfartsmuseum vil vi også arbeide videre med den kalde krigen som en uhyre viktig og til dels undervurdert epoke i vår nære historie.
U2-episoden Satte Norge generelt og Bodø spesielt på kartet som en sentral spiller i den kalde krigen, og er i dag faktisk en ganske viktig del av Bodøs identitet:
Et amerikansk spionfly av typen U2 ble 1. mai 1960 skutt ned over sovjetisk territorium i nærheten av byen Sverdlovsk i Sibir. Flyet var på vei fra Peshawar i Pakistan til Bodø. Formålet med turen var å fotografere sovjetiske militære installasjoner, spesielt de antatte prøveutskytningsområdene for interkontinentale raketter i Plesetsk-området. USA hadde i flere år ønsket meget sterkt å skaffe seg kunnskap om de sovjetiske våpenprogrammene, slik som hvor langt Sovjetunionen var kommet i utviklingen av raketter, atomvåpen og langtrekkende bombefly. Men på 1950-tallet manglet man midler til å skaffe seg slik kunnskap, siden romforskningen ennå ikke var kommet så langt at man kunne bruke satellitt-overvåkning. Løsningen var derfor et fly som kunne gå meget høyt og langt, forhåpentligvis over rekkevidden til sovjetisk radar, antiluftskyts og jagerfly. Fra 1956, da flyet ble tatt i bruk for første gang, og frem til 1960 var dette vellykket. Selv om sovjetisk radar fanget opp flyet med en gang, maktet russerne ikke å skyte det ned før i 1960.
Bodø ble brukt som base for U2-flyvninger i tre måneder i 1958, og i 1960 ba CIA som styrte U2-programmet norske myndigheter om lov til å bruke Bodø som utgangspunkt for nye flyvninger. Men etter avtalen skulle flyvninger fra Bodø kun gå ut i internasjonalt farvann over Barentshavet. Norske myndigheter tillot ikke slike provokasjoner av Sovjetunionen som overflyvninger av sovjetisk territorium ville føre til. Overraskelsen var derfor stor da U2-nedskytningen ble kjent, og Norge ble satt under hardt press fra Sovjetunionen for å bryte samarbeidet med USA. Blant annet truet generalsekretær Krustjov med å bombe Bodø med atomraketter. Den kalde krigen gikk inn i en kjøligere fase, og Norge ble satt på kartet som et internasjonalt kald krigs ”hot spot”.
Våpenhjelp, infrastrukturhjelp og moderniseringen av Nord-Norge Etter utbruddet av Koreakrigen i 1950 vedtok NATO å gjøre om alliansen fra et politisk til et militært samarbeid. Dette fikk enorme konsekvenser for Nord-Norge. En ting var at Nord-Norge, som tidligere hadde vært å regne for militært fullstendig uvesentlig plutselig ble en sentral front i øst-vest-konflikten. En annen ting var de store økonomiske og sosiale konsekvenser dette medførte for regionen. NATO vedtok å ruste opp medlemslandenes militære styrker til et meget høyt nivå, og Norge ble blinket ut som et satsningsområde. Satsingen kom i alle våpengrener, men sterkest innen Luftforsvaret. I perioden frem til 1966 fikk Norge aldeles gratis over 600 hypermoderne jagerfly og helikoptre. Bare i 1952 kom 200 F84 jagerfly. Men det som fikk størst konsekvenser for Norge som samfunn, var den såkalte Infrastrukturhjelpen. For å kunne nyttiggjøre seg de nye våpnene og bygge opp et troverdig forsvar mot eventuell sovjetisk invasjon, vedtok NATO å bevilge enorme pengesummer til bygging av flyplasser, havneanlegg, festninger, veier, osv. I 1951 bevilget NATO 330 millioner kroner til byggingen av 7 flyplasser. I 1952 ble 120 millioner bevilget alene til byggingen av flyplass på Andøya. Til sammenligning utgjorde Stortingets bevilgning til den mye omtalte og omskrevne Nord-Norgeplanen som kom samtidig, kun 100 millioner over en tiårs-periode! Mens NATO-bevilgninger i tilsvarende størrelsesorden kom hvert eneste år, og kommer fortsatt (om enn mye redusert siden 1991)!
Disse militære investeringene omformet hele det nordnorske samfunn. Fiskere gikk på land og ble lønnsarbeidere, bosetningsmønstre ble endret når folk strømmet til de nye militære sentra på jakt etter jobb. Nye karrieremuligheter oppstod, både militære og sivile. Amerikansk kultur gjorde sitt inntog. Fra å ha vært et problemområde for norske myndigheter på slutten av 1940-tallet, med fattigdom, kronisk arbeidsløshet, en gammeldags før-moderne økonomisk struktur og fraflytting; ble Nord-Norge sakte men sikkert likestilt med Sør-Norge.
Referanser
Gjengitt med tillatelse.Skrevet av Karl L. Kleve, Norsk Luftfartsmuseum
