«LONGHORN» - Hærens første flytype, del 1
Våren 1909 ble det fremsatt en proposisjon i Stortinget om bevilgning av kroner 10.000,- til stipend for studier av flyteknikk i utlandet. Dette var det første forsøk på å få innført flyging i Norge, men forslaget falt. I Ingeniørvåpenets budsjettforslag, som ble fremsendt forsvarsdepartementet høsten 1909, ble det foreslått 25.000,- kroner til anskaffelse av det første flyet, men dette forslag led samme skjebne. Norsk Luftseiladsforening forsøkte samme høst å tegne en aksjekapital på 25.000,- kroner til anskaffelse av et fly, men da det ikke lykkes å skaffe mer enn halve beløpet, falt planene bort.
I mars 1912 satte Norsk Luftseiladsforening, med telegrafdirektør Heftye i spissen, i gang en ny landsinnsamling for å skaffe «Midler til grundlæggelse av en luftflaate for forsvaret». Det kunne synes som om initiativet fra sjøoffiserene i Horten var egnet til å ta vind av seilene for luftseilasforeningens prosjekt, men den forsvarsbølge som gikk over landet var sterk nok til å bære begge disse innsamlingene.
Landsinnsamlingen ble første gang omtalt i avisene 22. mai 1912 og planen fikk stor tilslutning. Av de 80 kjente personer som hadde stilt seg som innbydere, var den alt overveiende del bare sivile forsvarsvenner som forsto betydningen av at vårt land tok flyet i forsvarets tjeneste. Med overskriften «Landsindsamling til luftflaate», hadde oppropet følgende ordlyd:
 | Vi har netop feiret vor grundlovsdag. Vi har set barnetogene dra forbi i glæde over det land, som vi pligter at gi dem i arv frit og uavhængig som vi selv har faat det av vore fædre. Vi vil opfylde denne pligt; vi vil værge vor ret til at beholde vort for os selv. Derfor gaar den stærke forsvarsbevægelse nu over landet. Vore forsvarskræfter er ikke store, men dog tilstrækkelige til at fylde sit maal, om de utnyttes vel. Det gjælder at ta tidens bedste hjælpemidler i sin tjeneste. Paa bakgrunnen av utviklingen innen flyvningens omraade vil der ske en omvæltning i krigsførslen. Med flyvemaskinerne rykker det frem et nyt vaaben - som skapt for vort land, og det vil kunne yde vort forsvar uvurderlige tjenester. Vi har derfor stillet os til opgave at samle nordmænd om det formaal at skaffe midler til grundlæggelse av en luftflaate for forsvaret. Den luftflaate som er blit en nødvendighet. Midlerne vil bli stillet til forsvarsdepartementets disposition i det angivne øiemed. Bidrag mottages av enhver av undertegnede og av «Norsk luftseiladsforening», adresse Eilert Sundtsgate 28, Kristiania |  |
Navnelisten var imponerende. Det var godseiere, jurister, politikere (ikke sosialister), forretningsfolk og skolefolk, og omtrent samtidig med at de nødvendige midler til «Start» var fulltegnet, begynte penger å komme inn på luftseilasforeningens innbydelse.
Nordmenn i Paris hadde også nedsatt en komité for å samle inn penger til formålet, og 23. juni 1912 fikk luftseilasforeningen telegram om at man der allerede hadde fått inn nok penger til et fly. | Komiteen ser seg i stand til å tilby den norske arme et aeroplan av anerkjent fransk armetype. Vi ber Dem meddele dette til den norske regjering, samt telegrafere svaret snarest for at aeroplanet om mulig kan delta i høstmanøvrene. Det er vårt ønske at dette skal hete «Ganger Rolf» til erindring om første nordmann i Frankrike». Undertegnet Wedel-Jarlsberg, Pellerin, Smith Thorsen, Steen, Bachke. | |
| det for vanskelige terreng mest solide aeroplan, idet nedstigningen ikke skaffede saa store vanskeligheder som andre aeroplaner og endelig kunne Maurice Farman med letthed forsynes med apparater for nedstigning på vand, hvilket turde være en ikke ringe fordel i et land med saa mange indsjøer og fjorde som Norge. | |
| lar seg reparere hvor som helst medens GNOME-motoren (i et av de konkurrerende fly) i almindelighed maatte sendes til fabrikken for at repareres. | |
Den 5. juli 1912 bekrefter Wedel Jarlsberg at han har inngått kontrakt om kjøp av 2 Maurice Farman av typen MF. 7 «Longhorn», samt et sett flottører og en lastebil (camion-automobil) til en pris av 23050 FF pr. stk. pluss flottører á 4500 FF. Begge flyene og nødvendige reservedeler ble satt i bestilling for levering senest 20. august 1912. Gaven ble mottatt med takk, og forsvarsministeren, statsminister Bratlie, uttrykte håpet om at man kunne få aeroplanet så tidlig at det kunne delta i høstmanøvrene. Disse øvelsene som skulle holdes i september, var de største som noensinne hadde vært holdt i Norge. Stortinget hadde som nevnt vist stor forsiktighet med hensyn til å engasjere seg på flygingens område. Men for budsjettåret 1912-13 var det bevilget 12.000 kroner til stipendier for utdannelse av flygere. Like over St. Hans dro ingeniørkaptein Sem-Jacobsen til Paris for å gå på flygeskolen utenfor Versailles.
I begynnelsen av juli var kontrakten om maskinene og flyverutdannelse avsluttet. Rittmester H. Thaulow, kaptein Gyth Dehli og løitnant Seiersted var også på det tidspunkt ankommet for å utdannes til flyvere. Den 7. juli begynte flyveskolen. Den 21. juli tok kaptein Sem-Jacobsen internasjonalt flyvecertifikat og de andre kom snart etter med kort mellomrom. Imidlertid fortsatte treningen inntil alle hadde utført sin times soloflukt over omegnen av Paris.
På det tidspunkt var «apparat» nummer en ferdig ved Farman-fabrikken, og etter at overleveringen med kontrollflyging var over, ble den sendt hjem 12. august på hurtigste måte. Den kunne da delta i den store feltmanøvren i Heradsbygd, etter «Pariskomiteens» ønske. Det fly som var kjøpt inn for pengene samlet inn i Norge, var ikke ferdigtrimmet da manøvrene tok til 2. september. Manøvrene omfattet 23 000 mann og foregikk i traktene omkring Elverum.
Monteringen ble utført av to franske mekanikere med assistanse av to nyutdannede norske mekanikere, Johannes Nielsen og Sigurd Hansen, samt fire utlånte ingeniørsoldater. Monteringen foregikk etter fingerspråket da franskkunnskapene var heller dårlige.
| Mens kanonene på de oppbløtte veier ruller inn mot Vestpartiets leir ved Stange jernbanestasjon, hvor dets sjef, general Bull, har sitt hovedkvarter, står Østpartiets 10-12000 mann ved Heradsbygden og lytter til larmen av Pariseraeroplanet som i store ringer sikkert og blendende svever høyt over røken fra de mange leirbål.
Apparat nr. 1 fikk sin første flukt i det merkelige og truende stille vær, midt mellom solskinn og regn. Det var kaptein Sem-Jacobsen som startet. Den plutselige larm av motoren kalte en mengde mennesker til. Tusenvis av soldater strømmet ut av sine telter, blandet seg med den tililende befolkning og omringet flygeplassen for å betrakte det nye og merkverdige vidunder. De fleste var unge mennesker fra Vesterlandets fjorder, som aldri hadde sett en flygemaskin, og som i taus forbauselse var vitne til den nye verdi som er tilført vårt forsvar. Todekkeren, der som kjent bærer det for en flygemaskin merkelige navn «Ganger Rolf», har ikke monoplanets smidige og vakre hurtighet, men er derimot langt jevnere og støere og mer brukbart som militæraeroplan. Da det landet, steg Sem-Jacobsen ut, og en annen militær flyger, løytnant Sejersted, satte seg ved rattet, gikk opp til noen hundre meters høyde og landet, hvoretter en tredje militærflyger, rittmester Thaulow, førte aeroplanet hen over leiren og tretoppene... Først når aeroplanet under manøvrene bringes opp til en sikker høyde, hvorfra det uten å sjeneres av fiendens kuler kan utspeide terrenget, vil det endelig bevise sin store betydning under en krigstilstand. Men allerede nå må det stå klart, at vi er i ferd med å erverve oss et glimrende hjelpevåpen og et uforferdet militært flygekorps. | |
Blandingen av militær og privat flygeentusiasme fremgår av Elvestads fortsatte skildring. I parentes bemerket fremgår det av overskriften over artikkelen at det var litt av en sensasjon at en mann i den fremskredne alder av 57 år satte seg opp i flygeapparatet som passasjer:
| Flygingene fortsattes i ettermiddag med passasjerer. Megen oppmerksomhet vakte det, da den 57 år gamle general Morgenstierne gikk opp som passasjer med Sem-Jacobsen. De gikk opp til 600 meters høyde. Aeroplanet ble i en halv times tid ført hen over morgendagens manøvrefelt... I det stille vær fortsatte flygingene med forskjellige flygere og passasjerer. Blant passasjerene var general Ebbesen og - på den siste tur - en dame, frøken Marie Løken, datter av gårdbruker Johan C. Løken, Elverum. | |
| Etter som forpostfektningene utviklet seg, ble det klart at general Ebbesen hadde stor nytte av sitt aeroplan. Det foretok en stolt reise hen over de fiendtlige stillinger, høyt oppe mellom skyene. Etter en flukt på 1 t. 10 min. vendte det tilbake til sitt utgangspunkt. Kaptein Sem-Jacobsen var da stiv som en pinne av frost, men kunne avgi rapport som for en stor del avslørte forsvarernes stillinger for den angripende general. | |
Aeroplan nummer to kom til landet etter at øvelsene var over, og flyet ble stående på kaia i Kristiania noen dager i påvente av at det skulle tas avgjørelse om et hensiktsmessig sted for å anlegge den fremtidige flybase. Søndag den 8. september 1912 satte to nybakte flygere seg på toget til Lillestrøm for å dra på befaring etter en høvelig flybase. Historien sier at de to flygerne syklet rundt på Romerike for å finne en passende flyplass. De to pionerene som «oppdaget» Kjeller var premierløytnant Fredrik Chr. Sejersted og rittmester Henrik M. Thaulow.
«Longhorn» nr. 2 kom til Kjeller med hesteskyss lørdag den 14. september 1912 og var pakket i kasser. Monteringen ble fullført i løpet av en uke, og den første flyturen fra Kjeller fant sted lørdag 21. september 1912. Rittmester Thaulow var først i luften. Han startet i femtiden, og etter 12 minutters flygning «landet han like flott og elegant som han steg opp». Været var strålende og luften ganske stille. Løytnant Sejersted tok så en tur på 10 minutter, og han overlot igjen maskinen til Thaulow som tok en tur med en passasjer - sersjant Johannes Nielsen, vår første flymekaniker. Det ble fløyet fem turer den første dagen, og neste dag ble det foretatt seks flyturer. Søndag ettermiddag 22. september fortsatte flygningen under gode værforhold. Ved halv fem-tiden fløy rittmester Thaulow en tur alene. Han passerte Kristiania i 1.000 meters høyde, ut til Bygdø Kongsgård, svingte nordover byen igjen og landet på Kjeller. Turen varte i 3 kvarter. Selv beskriver Thaulow turen slik:
| Jeg synes ikke det er rigtig at fly lavere over byen. For hvis motoren slaar klik, maa jeg gli nedover, og i Kristiania har jeg da ikke saa mange steder at lande paa. Enten maa jeg til Ilengsenge eller nordre Skøien, til vestre Akers kirke, Etterstad eller østre Aker kirke. Da er det sikrest at ha saa stor høide at ta av, saa slipper jeg at falde ned i byen og gjøre ulykker. Over Paris får ingen lov at fly under 1.000 meters høide. Jeg hadde udmerket udsigt og god tid at se mig om. Jeg saa folk stanse i gaterne og se op. Paa Etterstad saa jeg en stor forsamling, jeg trodde frelsesarmeen holdt opbyggelse, saa jeg vilde ikke forstyrre, hadde jeg vidst det var socialisterne vilde jeg gaat derned. | |
Det var først meningen å gi flyet navnet «Falk», men etter turen ble Hærens aeroplan nummer 2 døpt «Njaal» i påsyn av en stor forsamling av tilskuere, som hadde møtt opp på flyplassen. Hovedstadavisen Tidens Tegn hadde søndag 22 sep følgende oppslag:
| Statens nye flyveplads ved Lillestrøm blev idag indviet ved en rekke udmerkede flyvninger. Først startet ritmester Thaulow ved femtiden uten passager, og etter 13 minuters flyvning landet han like flot og elegant som han steg op. Umiddelbart efter startet løitnant Sejersted. Veiret var straalende og luften ganske stille. Sejersted foretok en flyvning paa 10 minuter og gik saa ned for paa ny at overlate maskinen til ritmester Thaulow. Denne steg nu op med en passager, en ingeniørsoldat som har været med ved monteringen av maskinen. Han fløi med ham i omkring 10 minuter. Landingen gik let og uten uheld. Saa satte løitnant Sejersted sig igjen ved roret, og denne gang med en søn av lensmand Kiev som passager. De fløi flere ganger rundt pladsen. Endelig avsluttedes flyvningerne av ritmester Thaulow, som i nogen minuter fløi i ottetal over pladsen, denne gang uten passager. For at forvisse sig om at motoren var i fuld orden hadde man latt den være igang i flere timer om formiddagen. Flyvningen forløb uten nogetsomhelst uheld og var meget vellykket. Pladsen viste sig ypperlig egnet for sit øiemed. | |
Referanser
Roar Glenne. "Longhorn" - Hærens første flytype, del 1. Norsk Flyhistorisk Tidsskrift nr 4. - 1987. Gjengitt med tillatelse.
